I boken "Garborg og Skou – forskjell på folk" forteller Marit Elisebet Totland den spennende historien om Martin Johan Mathiassen Skou og hans forhold til en av landets fremste forfattere.
- For åtte år siden kom Dag Einar Alfsen, lokalhistoriker og maler i Skudeneshavn, med en bok som han la på bordet framfor meg og sa: "Dette bør bli en film. Og det er du som må få den filmatisert!" Boka var "På fantestien" som Martin Johan Mathiassen Skou gav ut i 1893. Jeg hadde ikke hørt om boka før, forfatteren kjente jeg heller ikke, men etternavnet hadde jeg hørt når far fortalte om "Gamle Skouen", forteller Marit Elisbet Totland.
- Først trodde jeg boka var en biografi, og undret meg over at en omstreifer kunne få utgitt en biografi i 1893. Men boka til Skou fikk meg til å lete etter den delen av historie han ikke fortalte, både om seg selv og tiden han levde i. Boka var nemlig ikke en biografi, men et kampskrift, viste det seg. Han ville vekke myndighetenes engasjement for omstreifernes sak. For å oppnå det, brukte han store ord for å beskrive hvordan de levde, men han fortalte så lite som mulig om sitt voksne liv, forteller hun.
En omstreifer var ikke bare en omstreifer. Det var en grunn til at disse menneskene reiste fra bygd til bygd, i stedet for å bosette seg et sted.
- Jeg ønsker at flere skal bli kjent med historien til omstreiferne på Vestlandet. Min generasjon vokste opp med begrepet "fant", uten å vite noe mer enn at de reiste rundt fra bygd til bygd. Farmor snakket om at vi skulle "reka fant" når vi la ut på båttur uten å vite hvor vi skulle. Jeg trodde de dro omkring uten mål og mening, helt til jeg gikk inn i historien og leste at de fleste omstreiferne fram mot slutten av 1800-tallet var håndverkere. Da bygdene ikke lenger trengte deres tjenester, fortsatte de å reise: De hørte ikke til i noe bygdelag, og hadde sin egen kultur med sang og musikk, språk, seder og skikker. I tillegg håper jeg at de som er kjent i Garborgs univers skal kunne lese hans bøker med nye briller etter å ha blitt kjent med Skou.
- Storsamfunnet løste problemet som oppstod med å ha "et annerledes folk i folket" med å innføre nye lover; vergerådsloven og løsgjengerloven. Både faglige artikler, rapporter og enkeltmenneskers skjebner har fortalt hvordan det gikk. Den historien har jeg ikke kompetanse til å fortelle, sier hun.
Men hun fulgte sporene Skou gav i boka si for å komme tettere på hans eget liv. Sporene førte henne først til lokalhistorie og slektshistorie. Videre gikk veien til offentlige protokoller. Og etterhvert fant hun notater og brev fra myndighetene, skole, sykehus, politi, fattigkasse og kirke der Skous navn var nevnt. I en del protokoller slipper han til med sine egne ord.
Brikkene var mange og forskjellige og det syntes som om de ikke hørte til samme puslespillet, men gamle aviser bekreftet mangfoldet. Hun innså, ikke bare at livet hans hadde så utrolig mange sider, men også at hun ikke arbeidet med lokalhistorie, men med en del av vår nasjonale historie. Aviser over hele landet skreiv om Skou, og selveste statsministeren kom for å høre ham tale.
- Underveis ble jeg overrasket, forbløffet, inn i mellom litt trist, men aller mest forundret: Hvordan kunne historien om denne mannen bli glemt? Kan det være at ingen kjente de mange sidene ved Skous liv? Og hvorfor er det Garborg skriver om han så lite omtalt? Han utleverer vennen sin i detalj. Opplysninger hos Garborg har vist vei i jakten på opplysninger om Skou, og gang på gang viste det seg at Garborg ikke brukte fantasien, men hukommelsen, fortsetter hun.
Tittelvalget er ikke tilfeldig.
- Det ble egentlig like mye et valg av tema som valg av tittel. Bakgrunnsstoffet jeg satt med kunne bli en bok med vekt på litteratur, samfunnsforhold, omstreifermisjonen eller historien til omstreiferne som gruppe, sier Totland, og legger til atdet er en kjent sak at Skou og Garborg var venner som unggutter og at Skou var modell for Carolus Magnus i romanen "Fred".
- Mens jeg arbeidet med manuskriptet fant jeg så mye interessant som kunne blitt et eget skriveprosjekt. Jeg kunne fulgt sporet om Carolus og konsentrert meg om forholdet til Garborg og hans litteratur, inkludert eventyra de skreiv ned sammen. Da kunne tittelen spilt på det: "Fantasi". Da Skou døde, vitnet mange overskrifter om det spesielle livet hans. Tittelen på boka kunne vært hentet derfra: "En underlig livsskjebne". Siden det på ny er blitt stor debatt om tigging, kunne valget blitt: "Fortjener de å få en slant?". Innsatsen for å redde folket sitt og manglende støtte fra staten kunne fristet til å ta fram ord som "Sviktet og ble sveket", sier hun videre.
Marit Elisebet Totland mener at forholdet mellom Garborg og Skou var noe helt spesielt.
- Ved å lese Garborgs bøker, hans brev og dagboknotater, slo det meg at bekjentskapet med omstreifergutten ikke bare var ett av Garborgs mange vennskap. Og historien til Skou kunne ikke skrives uten at Garborg fikk en viktig rolle. Dermed ble det historien om Skou, hele tiden med Garborg i sidespeilet. Og siden en linje fra Garborgs siste brev til barndomsvennen oppsummerer det viktigste vi kan erkjenne, at det i grunnen er mindre forskjell på folk enn vi tror, måtte det bli med i tittelen.
Totland har tidligere erfaring som romanforfatter, men satset denne gangen på faktaformatet.
- Det var fristende å lage en historisk roman etter å ha bli kjent med det dramatiske livet til Skou, med mange hendelser som kunne vært utbrodert og levendegjort. Men da ville leseren hele tiden lure på hva som er sant. Jeg kom til at historien om Skou er for alvorlig til "å leke med". Han fortjener å få stå mest mulig på egne bein. Derfor er hendelsen fra livet hans godt dokumentert, med 500 fotnoter.
Marit Elisebet Totland (f. 1957) er oppvokst i Skudeneshavn, bosatt på Valen i Kvinnherad, og har gitt ut en rekke lokalhistoriske bøker, i tillegg til den historiske romanen "Blåstrømpe". Totland har også skrevet lærebøker for grunnskolen, og har mesteparten av livet undervist; først som lærer og senere som foredragsholder. Gjennom de tre siste tiårene har hun hatt et utall politiske verv, blant annet som ordfører og statssekretær.
- Mitt håp er at boka kan bidra til å skape et annet helhetsbilde av omstreiferne og av Skou, selv om delene er mer eller mindre kjente fra før. Etterkommerne etter Skou skal kunne være stolte av ham. Arbeidet mitt får sin lønn om spørsmålet i tittelen får i gang noen samtaler i stuer, på arbeidsplasser og kanskje også i det offentlige rom: "Forskjell på folk?", sier Marit Elisebet Totland.
Forfatteren har valgt å ordlegge seg på bokmål, men det var ikke noen enkel beslutning å ta.
- Garborg ville nok vært skuffet om han hadde visst at jeg skriver denne boken på bokmål. Men valget ble tatt da jeg så at store deler av boka "På fantestien" må være med. Utdragene er på bokmål, så nær opp til det riksmålet det ble skrevet på som mulig. Med slike utdrag inni mellom, ble det naturlig å la hele fortellingen ha samme tone, og da ble det bokmål denne gangen, avslutter hun.
Carsten Flo