Denne boken er full av rompiloter, havfruer og plenseilere, og et par andre nye fine ord som forfatteren har funnet opp selv. Mona Dal og livet – og vice versa er en bok som er ment til å få leseren til å le.
- Jeg hadde opprinnelig en annen ide som jeg begynte på, og underveis fikk jeg lyst til å skrive noe helt annet. Jeg lurte på hvordan det ville være å skrive for en målgruppe og ikke bare for meg selv. Jeg tenkte: "Hvem skal være mitt publikum og hva tror jeg de har lyst til å lese?" Siden jeg er en dame i min beste alder, bestemte jeg meg for den målgruppen, altså kvinner tretti-førti, og vi liker å ha det moro, derfor ble det en morsom bok. Sånn endte jeg opp med figuren Mona. Jeg har alltid skrevet mye, fordi jeg synes det er gøy, og derfor er bokens tema er som det er. Men jeg hadde ingen tanker om å gi den ut. Boken lå ferdig veldig lenge før jeg sendte den til forlaget. Nesten to år. Det er jo selve skrivingen jeg liker. Når den endelig ble sendt inn hadde jeg allerede skrevet en hel haug med andre ting, sier forfatteren Elin Anita Straumsnes.
- Drivkraften min med denne boken, var å ha det moro mens jeg skrev. Det er alltid drivkraften. Jeg har ikke noe banebrytende å komme med, og jeg har ikke tenkt å revolusjonere litteraturen. Jeg vil bare gjøre det jeg liker best. Jeg ler mye høyt mens jeg skriver. Jeg liker å kunne skape alle slags figurer, snille, slemme, smarte, dumme. Og jeg har litt sans for det banale. Livet er litt banalt. Vi kan bare gjøre det beste ut av det. Jeg kunne sikkert funnet på det Mona gjør. Men jeg er ikke Mona. Vi har bare tilfeldigvis to barn, er i trettiårene og har massevis av hverdag. Stort mer tror jeg ikke at vi har til felles, fortsetter hun.
- Grunnen til at jeg skriver, sånn generelt, er fordi det er gøy, og fordi jeg elsker ord. Jeg elsker å lage nye ord og bruke ord på en ny måte, hvordan de smaker og ruller på tungen. Jeg leser høyt, snakker dialogene, føler dem. Lager stemmer. En av figurene snakket opprinnelig svensk, men der protesterte forlaget, så da måtte jeg forandre mye av teksten, og betydningen av ordene. Det gikk bra, og jeg lærte meg at man ikke dør av å kompromisse litt. Kristin som er min kontaktperson er veldig flink. Hun fortjener masse kreditt.
- Budskap? Har jeg det? Nei. Eller jo. Le. Masse. Det er bare fint om jeg kan få folk til å le. Med meg eller av meg spiller ingen rolle. Jeg håper leserne ler masse av Mona. Målgruppen er meg selv. Eller kvinner som meg. Kvinner er litt rare. Sånn skal det være. Det er ikke meningen at menn skal skjønne oss. Tittelen smakte godt. Det var den eneste grunnen jeg trengte, sier hun videre.
Boken handler jo om det å være en gjennomsnittskvinne med en gjennomsnitts-hverdag og gjennomsnittsdrømmer og så videre, og det å våge og tenke utenfor boksen. Om å miste kontrollen og ta den tilbake igjen. Mona er veldig ufrivillig morsom. Og kanskje ikke så veldig flink til å si fra. Mannen hennes er som menn flest, interessert i sport og jobb og henge med kompiser, men hun har tillatt seg å kjøre den helt ut med ham.
- Jeg har hatt det gøy mens jeg skrev denne boken, og sånn sett har jo den jo innfridd mine forventninger for lenge siden. Men jeg håper jo så mange andre som mulig liker og leser den da, avslutter forfatter Elin Anita Straumsnes.
Carsten Flo