Norge på 1700- og 1800-tallet var ikke bare "Kiæmpers Fødeland", menneskene som bodde der var ikke bare blonde patrioter som bygget landet og tenkte på Gud, det var også skurker, banditter, ryggesløse mennesker og holdningsløse psykopater. Myndighetene slo til med en hård hånd, men denne hånden var like byråkratisk og blind som i dag og traff tilfeldig og usikkert. Omgivelsene rundt menneskene i Mørkets gjerninger kan virke fremmed for oss, ingen biler, ingen fjernsyn, ingen PC, ingen aviser og ingen motorkraft, elendig hygiene og grov feilernæring; men holdningene deres, personlighetene og handlingene deres kan oppleves den dag i dag bare ved å åpne en vanlig norsk avis.
Torgrim Sørnes (født 1956) er gynekolog av yrke, bor på Lørenskog og skriver om dødsstraff og henrettelser i Norge. Mørkets gjerninger er hans tredje bok.
Da han oppdaget at det ikke var noen andre land som hadde en slik krønike, bestemte han seg for å forsøke å lage en. Det var et svart hull i historien, og fristelsen til å forsøke å fylle det ble for stor.
- Dette er bind III i en planlagt serie som skal beskrive alle norske henrettelser mellom 1687 og 1876. Idéen til en slik serie dukket opp hos meg den dagen jeg oppdaget at Norge ikke hadde noen slik oversikt, ikke en gang i tabellform; mens myter og vandrehistorier florerte både om hvem og hvor mange som var blitt henrettet, for ikke å si hvorfor. Da jeg gikk på skolen, fikk vi høre at det siste mennesket som ble henrettet her i landet, hadde stjålet brød. Det viste seg i og for seg å være sant, han hadde stjålet brød, men våre lærere underslo det faktum at han hadde hugget i hjel brødets eier med øks først. Det var den slags myter jeg følte at det kunne være viktig å få kastet lys over, forteller han.
- Da idéen først var unnfanget, gikk det mye av seg selv, - jeg ble hektet på stoffet, som de sier. Hver historie er spennende, hver skjebne er gripende, det er etter hvert blitt vanskelig å la være å gå inne i det gigantiske materialet som ligger der. Norsk rettshistorie har absolutt alle ingredienser som vanlig skjønnlitterær krim har – kjærlighet, spenning, sex, vold og død – men i tillegg får du også en del bonusstoff: historie, kulturhistorie, språkhistorie, psykologi.
Et ekstra spenningsmoment for forfatteren ligger i selve researchen – finner han den gamle kvitteringen for henrettelsen? Har de forsvunne rettsdokumentene dukket opp et annet sted? Hva skrev fogden til amtmannen om saken – hva ligger skjult i den pakken på statsarkivet som bare har tittelen "diverse?"
- Dette er bøker jeg ikke lenger kan la være å skrive. Nysgjerrigheten blir for stor.
Djevelens advokat
- Jeg må innrømme at det er et poeng for meg å være djevelens advokat når det gjelder diskusjonen om bruk av dødsstraff. Historier og rykter verserer om uskyldig dømte, om folk som ble henrettet for de mest bagatellmessige forseelser, ondskapsfulle fogder som banket eller torturerte den arresterte til å tilstå, samvittighetsløse dommere som klubbet sakene igjennom for å nå frem til en tidlig lunsj – intet av dette har jeg funnet fnugg av bevis for. Tvert imot, noe av det som har imponert meg mest under arbeidet med denne boken er den høye standarden som man satte den gangen dødsstraffen var i bruk i Norge – det måtte bevises hinsides enhver tvil at vedkommende var skyldig. Dommeren visste meget vel at hans dom kunne bli utført, og at han i så tilfelle, hvis den var feilaktig, måtte svare for den hos den Allmektige. Det skapte holdninger som moderne sorenskrivere og advokater kunne lære mye av.
Alle som leser krimlitteratur bør kunne ha utbytte av Mørkets gjerninger – ekte krim. Alle som er interessert i historie vil kunne ha utbytte av den siden av boken, psykologisk interesserte skal kunne lese den også og finne noen poenger som belyser det feltet; ja selv norsk-filologer skal kunne glede seg over boken. Den er imidlertid skrevet som folkelesning, og den oppleves nok som det. Hvis du ikke har noen annen intensjon enn å tilbringe noen timer med en god bok, kan du nok gjøre dårligere valg enn Mørket Gjerninger.
¦Er det mulig å mene at dødsstraff var påkrevet den gang, men ikke nå? Det spørsmålet ble jeg i sin tid stilt, og svarte etter noen betenkningstid, "ja". Dette var andre tider, dette var brutale folk. Straffene var monstrøse, men så var de også beregnet på monstre, fortsetter han.
Tvetydig tittel
Mørkets gjerninger er en tvetydig tittel. Den kan henspille på forbryterne selvsagt – folk som foretok seg handlinger som ikke tålte dagens lys. Den kan vel så gjerne henspille på samfunnet rundt, som ikke bare sto og så på forbrytelser ble begått, men som til dels oppfordret til og gledet seg over dem; og som stilte opp i store skarer for å se den dødsdømte bli pint og henrettet. Hvis man så ønsker, kan også myndighet og øvrighet i denne sammenheng bli beskyldt for å drive handlinger som ikke tåler dagslys, fogder og amtmenn måtte effektuere henrettelser som de selv ikke orket å se på. I Norge var henrettelsene offentlige frem til 1876. Da vi gjenopptok dem i 1945 stengte vi dørene og skjøt folk uten tilskuere, som om vi skammet oss over det vi gjorde.
Mellom 1772 og 1782 ble 31 mennesker henrettet her i landet. Denne boken skal fortelle hvem de var, og hva de hadde gjort. Det var småjenter og gamle gubber, gifte kvinner og soldater. Kvinner forgiftet sine menn, barn drepte sine foreldre, kjærester slo hverandre i hjel, rovmordere gikk i skogen med øks. Fedre voldtok sine døtre, unge menn satte barn på sine søstre, nyfødte barn ble kvalt og slengt i ura. Forbryterne ble halshugget med øks og sverd, brent på bål, pint med glødende tenger og hengt opp på steile og hjul. Bak dem og deres skjebner finner vi rettens maskineri – fogder, sorenskrivere, amtmenn og sogneprester; og til slutt lovens ytterste håndhever – bøddelen.
- Boken handler om samtlige norske henrettede forbrytere i løpet av de første ti årene etter Struensees fall i 1772. Hver forbryter og hver henrettelse har fått sitt eget kapittel, hvor jeg refererer de fakta som er kjent og dokumentert om dem. Etter hvert kapittel kommer en historie om en annen forbryter som har begått det samme overgrepet, men som ble benådet, sier han.
- Jeg legger i disse dager siste hånd på neste bind i denne serien – "I Menneskeham: de henrettede i Norge 1766-1772", avslutter forfatteren.
Carsten Flo