Stavanger Kinemathograf-Theater startet utpå høsten 1905 daglige filmframvisninger i Victoria Hotel. Det gikk ikke lenge før kinoen skiftet navn til Victoria kinematograf.
En yppersteprests elleville elskov på et firkantet lerret i Bergelandsgaten fikk Stavangers lærere til å heve pekestokken, slå knyttnevene knallhardt i kateteret, og kreve både kommunal filmkontroll og kinodrift. De fikk det som de ville etter noen år...
Historien tar sitt utgangspunkt i en gammel erfaring fra det stavangerske bymiljø. Også ved begynnelsen av det forrige århundret var en stor del av den hvite flokk sjelden i tvil om at alt det gode kom ovenfra. At mye av det vonde kom nedenfra, var det også mange som mente, med sin form for salighetsskapende tro.
I hvert fall var det tilfellet da Flekkefjords Kinematograf Co. kom sønnenfra for å vise Stavanger ”levende bilder” med et apparat som ble fortalt var ”nutidens bedste kinematografmaskine” (physograph). Begivenheten skjedde i Arbeiderforeningens lokale, det gamle Salem, i februar 1904. Den gang hadde ikke Stavanger noen fast kino, men jevnlige besøk av ulike filmfremvisere.
Flekkefjords Kinematograf Co. hadde imidlertid stor sans for egen markedsføring. Det het nemlig i annonsen for forestillingen at ”selskapet allerede var saa bekjendt for sine udmerkede 1.klasses billeder at nogen videre anbefaling tør være overflødig. Billederne forevises med elektrisk lys fra Frue Meieri og saavel pressen som publikums udtalelser har været, at billederne er av de bedste som vært forevist her. I alt vil 24 billeder blive forevist uden pause. Forestillingen varer ca 2. timer. Billederne er meget interessante og morsomme”, skrev selskapet med begeistrede bokstaver og understreket at billettprisene lå på 75 øre på ”1. plads” for voksne, mens barna betalte 25 øre for samme opplevelsen.
Nå var det likevel ikke første gang at det var blitt vist såkalt levende bilder i Stavanger. Byen var blant de første i landet som fikk føling med en av Thomas Alva Edisons mange oppfinnelser. Malermester Larsen på Arneageren, som hadde sans for atskillig mer enn bare kost og spann, innbød den 11. februar i 1896 folk flest til en helt spesiell begivenhet. Han hadde fått for hånden og øyet ”Edisons aller nyeste opfindelse, kinetoskopet” i sitt lokale. Det var ikke med liten stolthet han presenterte sin verdenssensasjon.
Kinetoskopet var et slags filmapparat som både hadde lyd og bilder, men det hadde et vesentlig aber, og dermed en publikumsmessig begrensning: Bare en tilskuer kunne titte på bildene om gangen. Tilskuerne stirret ned i apparatet og fikk se de forunderlige, men levende bilder av datidens dramatiske begivenheter.
Malermesteren forkynte med tydelig annonseskrift at to ganger daglig kunne folk få oppleve både hans ”kinetoskop” og ”fonograf” for 10 øre pr. inngang. Spesielt fremhevet han hovedattraksjonen, bildene fra ” En redningsscene under en brann. Slutningen av et skuespill, hvori over 30 personer opptræder”. Det skulle være riktig så sterke saker. Fra fonografen kunne folk lytte til en av Gladstones taler i det engelske parlamentet, og ellers nyte lydene fra ”kalkunen i gresset”, en lattermild sangstubb.
Etter hvert skulle de tilreisende filmselskapene utvide repertoaret betraktelig. Med store øyne stirret byens borgere på hoppende filmberetninger om ”frelserens liv i 16 avdelinger”, eller like gjerne fulgte de årvåkent en filmbit om ”analyse av gammelosten – hvad manden saa i osten tusinde ganger forstørret”.
Mange strømmet også til Arbeiderforeningens lokaler i desember i 1899, hvor det ble vist en helt oppsiktsvekkende film, kalt ”Miss Lona Barrison i badekamret”. Det må imidlertid ha vært en garderingslysten arrangør som sto bak. For sikkerhets skyld understreket han i annonseteksten at ”maskinen er nu, som altid før en forestilling, i fuldstendig orden, dog maa publikum være forbedt paa, at forestillingen maa oppløses; i det tilfælde maskinen i sidste øieblik ikke vil virke.” Datidens aviser forteller ingenting om hvor ganger maskinen ikke virket da Lona Barrison steg inn i sitt badekammer, formodentlig iført noe mer enn seg selv. Den gang hadde man nok en viss kleskonto til disposisjon, også for innendørs badenymfer.
Det nye tilbudet om å få oppleve levende bilder i mørklagt sal, ble både et alternativ, men også en sterk konkurrent til, datidens folkelige underholdningsforlystelser som fortinnsvis utspilte seg på tivolier rundt om i sentrum. Den underholdningen kunne handle om møter med den italienske kjempedamen ”Signorita Angelica der veier 337 pd, og kan bære den sværeste mand fritstaaende på sit bryst”. I tillegg bød man på den vekstmessige andre ytterlighet. Dvergdamen frøken Viola sto fram i alle sine 30 tommers høyde på Nytorget. Det var de anatomiske forunderligheter som skapte størst publikumsinteresse før de levende bildene tok over.
Den første faste kinoen i Stavanger ble startet i 1905. Selv om Norge nettopp hadde sagt farvel til svenskestyret, var det likevel svensk kapital som ble fødselshjelper for Norsk Kinematograf Aktieselskap. Det opprettet flere kinofilialer rundt om i landet, blant dem Stavanger Kinemathograf-Theater som utpå høsten 1905 startet daglige filmframvisninger i Victoria Hotel. Det gikk ikke lenge før kinoen skiftet navn til Victoria kinematograf.
Siden kinoen var en del av et større selskap, fikk den også tilgang på mange filmer. Den kunne derfor variere programmet ukentlig. At filminteressen var stor i byen, ble også bekreftet av at det året etter ble etablert en ny kino, av samme selskap, i Østervåg, Østervaag Kinematograf.
I løpet av de nærmeste årene ble det startet flere kinematografer i Stavanger. Bak en del sto lokale navn. Blant disse var det særlig konsul Kristen Marcellius Torgrimsen som markerte seg som kinogründer. Han var en mild sørlending, som skulle komme til å spille en aktiv og sentral rolle i Stavanger næringsliv. Filminteressen hadde han fått med seg et under et opphold i Paris. Han karakteriserte senere sitt virke som kinodirektør som en mellomting mellom ”en linedanser og en sverdsluker”. K. M. Torgrimsen engasjerte seg sterkt i oppbyggingen av en del av de store kinoene i byen, som Verdens- og Folketeatret, som kunne ta opp til 600 tilskuere. Flere av de andre kinoene var mindre, med plass til snaue 100.
I boken ”Film og kino i Stavanger gjennom 50 år” forteller kinomaskinist Helmik Johnsen fornøyelig om Centralteatret, som lå i Kirkegaten og som var eiet av Hans Imsland. Lokalet ble på folkemunne kalt for Cigarkassen. Johnsen forteller at ”salens bakvegg besto av lemmedører. Bak disse var det et lite gårdsrom, overdekket med et utett bølgeblikktak.
Når besøket var godt, ble dørene åpnet og publikum plassert på et oppbygg av trelemmer. Var det ruskevær, dryppet det jevnt fra taket, og en oppslått paraply var ikke noe sjeldent syn. Forestilllingen gikk uten pause, og motoren som drev det hele, gikk med toppfart. Det gjaldt å klare flest mulig forestillinger i løpet av en kveld, og det var alminnelig at man lørdag og søndag koplet ut motoren, og kjørte maskinen for hånd. Farten kunne da settes ytterligere noen streker opp”, skriver den gamle kinomaskinist.
Byens minste kino var kanskje likevel den mest populære. Arnt Aanonsens Biografteater i Provstebakken kjørte en utpreget lavprisprofil. Det samlet langt flere tilskuere enn det var sitteplasser. Kinoen ble derfor den første som også tilbød ståplasser. Bjørn Utne skriver i sin bok om Stavanger Kinomatografer gjennom 75 år, ”Kunst og kasse”, at Aanonsens kino hadde en årsomsetning på 20 350 kroner i 1910. Det var et høyt beløp for en kinosal med 62 sitteplasser.
Utne siterer også en gammel kinogjenger som minnes ”at byens populæreste kino var uten sammenlikning Arnt Aanonsens i Provstebakken. Ja, der skulle ”heila gadå” gå. Du verden! Det var wild-west-film i lange baner, med revolverskudd og hesteritt, indianere og bakhold. Der så jeg også de første kriminalfilmene som ble vist, filmene om dr. Zigmor.”
Med såpass mange kinoer i byen, ble kampen om publikum hard. Det ble både priskrig og kamp om å få de mest dristige filmene. Etter at kinotilbudet i lang tid stort sett hadde handlet om kuriosa, ”en indianerfamilie på besøg i Paris”, eksempelvis, ble filmtilbudet omkring 1910 ganske annerledes. Filmskaperne begynte å lage filmfortellinger, gjerne opptil 1 time lange, og med en oppdiktet handling. Disse ”handlingsfilmene” ble også et konkurranse-moment for kinoeierne. Det gjaldt om å vise de siste, de mest dristige og saftige filmene. Kinolerretene ble preget av en kombinasjon av vold og erotikk. Sånn sett er det lite nytt også under filmduken.
Bjørn Utne skildrer konkurransen mellom kinoene slik:
” I desember 1909 satte Verdensteatret opp filmen ”Speilets afsløring – historisk kærlighedsdrama som gir et tro billede av middelalderens rædsler”. Like over nyåret 1910 fulgte Østervaag kinematograf opp med ”Urskogens rædsler – direkte fra Amerika, sensation, sensation. Spennende drama fra det vilde vesten”.
Kort tid etter var det Victoria Kinematografs tur med ”Blodsporet. En rystende episode fra den amerikanske frihetskamp”. Uken etter satte Biografteatret opp filmen ”En kvindelig demon”. Noe senere svarte Verdensteatret med filmen ”Elskovsleg – hendes unge varme blod har andre længsler, hun haaber på eventyr der skal komme”. Også dokumentarene ble preget av den nye tendens. Folketeatret viste filmbiter med følgende titler: ”Livet blant negerskjønheder i Combodja” og ”Badeliv ved Kullen – herlige naturbilleder”.
Så langt Bjørn Utnes gjennomgang av filmrepertoaret. Sommertiden var heller ikke den gang noen kinotid. Til gjengjeld var det en oppvarmingstid for det som skulle komme. Folketeatret i Arbeiderforeningens lokale (hvor Baptistkirken ligger i dag,) slo an høstens nye toner. Ikke bare hadde kinoen fått nytt orkester under ledelse av Lauritz Haarr og med organist Lund som pianist, men kinoen bød også på virkelig sterk sikringskost: ”Den hvide slavehandel – et vækkende samfundsdrama i 5 akter.”
Første akt handler om hvordan Anna blir engasjert til en jobb som i annen akt viser seg å være på et bordell. Den tredje akten viser bilder fra salongene hvor Annas kjæreste leter etter henne. I den fjerde akten har han funnet henne, men Anna overrumples og sendes til en bortgjemt bordell-fililal. I den femte akten dreier det seg om samarbeid mellom politiet og foreningen til den hvite slavehandels bekjempelse. Alt ender dermed på beste vis, de slemme straffes og Anna vandrer inn i ekteskapets favn.
I tillegg til hovedfilmen bød kinoen også på en rundreise gjennom ”Det mørke Afrika”, før det endte med ”Salwene-floden”, hvor det ble vist bilder fra ”livet på en av Indiens store floder med hovedvekt på livet i havnen i Moulmein hvorfra udskibes risengryn…”
Folk strømmet til kinolokalene. Ikke minst til etterfølgeren ”Fra det mørkeste København”, som for publikums skyld ble utstyrt med den beskrivelse at ”filmen langt overgaar Den hvide slavehandel som vækkende og manende folkeskuespill.”
Deretter var det fritt fram for filmtiteler som ”Ypperprestens elskov”, Blod for Blod”, ”Afgrunden” og ”Faldgruben”. Også barna valfartet til disse filmene. Noen syntes det ble for drøy kost for barn. Det ble hostet i krokene og løftet på pekefingere. Dermed så man også i forbindelse med ”Faldgruben”, en film som ”talte i manende bilder om drikkens forbandelse”, at ordene ”Barn har ikke adgang” ble brukt for første gang.
Disse filmene skulle avstedkomme langvarige lærerskrik fra kateteret med høyt hevet pekestokk. Stavanger Lærerlag fremholdt at ”man hadde få eller ingen muligheter til å skjerme barna mot kinoens uheldige påvirkning. For barna var skyggene på teppet virkelige, levende personer, og eksemplets makt virket her som utenfor kinosalen. Barna var vitne til skurkestreker, skøyerstreker og tyveri fremført på en slik måte at de fikk inntrykk av at det var som det skulle være. Enda mer uheldig var de mange stormende elskovsscenene, skilsmissehistoriene etc. Slike filmer forgiftet barnesinnene, hevdet lærerlaget, som også foreslo at det ble satt opp egne filmer for barn, og at barn ble nektet adgang til voksenforestillingene.
Formannen i lærerlaget, Andreas Haarr, innkalte midtveis i mars i 1911 til et folkemøte i Bethania. Over 500 var møtt fram for å høre Haarrs klare konklusjon: ”Kinoen måtte bli et kommunalt foretak og ansvar. Ideen gjærer mangesteds. En ære vilde det være for Stavanger at gaa foran her”. Applausen tydet på at forsamlingen delte hans syn.
Det skulle imidlertid ta noen år før kinoen ble kommunal forretning. 17. februar 1919 vedtok bystyret å starte kommunal kinodrift med 41 mot 20 stemmer. 1. januar 1920 var virksomheten i gang i noen av de gamle, private kinolokalene. Eierne åpnet motvillig dørene for den kommunale kinoen, mot å få 15 prosent av bruttoinntektene
Redaktør -