Konsul Gustav Arentz avslører Kielland-monumentet foran titusener av skuelystne.Statuens skaper, Magnus Vigrestad, var ikke blant dem.
Mens Lauritz Torsen, forfatteren av "En strannagytts bekjennelser" (mest kjent som "Eg e fydde på Straen, eg"), fremførte Reinhold Nicolays sterkt personlige prolog under 1. mai-matineen i Folkets Hus i 1928, som et postludium etter demonstrasjonstoget, marsjerte konsul Gustav A. Arentz omkring i sin pent møblerte spisestue, sterkt opptatt av helt andre krav enn de som arbeidere syntes var sentrale den 1. mai.
Konsulens tanker var dominert av ønsket om at et dampskip måtte nå fram til Stavanger havn, helst noen timer før ruteplanen. Om det ikke dreide seg om liv eller død, handlet det om et være eller ikke være for et tidsbestemt arrangement.
Som formann i den selvoppnevnte ”Borgerkomiteen for en Kielland-statue”, var Arentz bekymret for at dampskipet "Vestkyst 1" ikke ville rekke fram til Stavanger etter ruteplanen. Det hadde forlatt Tønsberg uken før, men som fraktefartøy i lokaltrafikk langs kysten, fryktet Arentz, kunne skipet ha fått last til hver eneste kaibit mellom Tønsberg og Stavanger. I så fall var det slett ikke sikkert at båten ville være i Stavanger i løpet av natten som ruteplanen forutsatte.
Grunnen til Arentz’ dype bekymring befant seg i dampskipets lasterom. "Vestkyst 1" førte med seg store deler av sokkelen til statuen av Alexander Kielland. Avdukingen på Stavanger torg var for lengst fastsatt til søndag 6. mai klokken 13.00 presis, som det sto i invitasjonen. Noen utsettelse tålte ikke komiteen. Det hadde allerede tatt altfor lang tid å få Alexander Kielland på monumentplass i Stavanger.
Det var nemlig gått 17 år siden konsul Fredrik Hansen hadde plinget på glasset og hevet stemmen under et møte i det gamle Børslokalet, og foreslått for en engere krets at det ble satt i gang en innsamlingsaksjon blant byens borgere for å få reist et høvelig minnesmerke over byens egen forfatter.
Det var ikke første gang konsulen slo et slag for Alexander Kielland. Tidligere hadde konsul Fredrik Hansen sørget for at det ble satt opp en minnestein på Kiellands grav. Under møtet på Børsen hadde han funnet tiden inne til å ta et nytt skritt. Alexander Kielland burde bli hedret med noe mer og annet enn en stein på en kirkegård, hevdet Hansen.
Konsul Fredrik Hansen opplevde ikke å se sin tanke realisert. Han døde i løpet av de drøye 17 årene det tok å få satt opp en statue av Alexander Kielland.
De øvrige medlemmene av den opprinnelige komiteen, forfatteren Jens Tvedt, skoledirektør Johan Gjøstein, boktrykker Jacob Dreyer og stadsarkitekt Erling Nilsen, var imidlertid fortsatt på komiteplass sammen med formann Gustav Arentz. Alle så de fram mot avdukingsdagen. Tiden var egentlig overmoden, både for komitemedlemmene og statuen.
Med atskillig glede mottok de derfor meldingen fra havnebetjentene: "Vestkyst 1" hadde kommet til Stavanger i tide. Og hva mer var, sokkelen var klar til å bli satt på plass på torget.
Det hadde imidlertid holdt hardt med ferdiggjøringen. Selv på veien mot Stavanger hadde steinhoggere vært i sving ombord. Sokkelen var nettopp klar da lossegjengen slet den over på fast grunn.
Komiteformann Arentz sto dermed overfor bare én utfordring. Han måtte få tak i en løftebukk som kunne hjelpe til med å sette den steintunge sokkelen sammen på rett måte på den riktige torgplassen.
I forhold til den veien som statuen allerede hadde ørkenvandret, var det problemet bare en filleting. Kielland-monumentet hadde hatt et usedvanlig langt og problematisk svangerskap. Flere ganger var det nære på både frivillige og ufrivillige aborter.
Opprinnelig hadde komiteen bestemt seg for at billedhoggeren Ingebreth Wiig skulle utføre monumentet. Men det ville ikke Kunstnerforeningen finne seg i. Skulle det bli monument, måtte det til en konkurranse. Det var ikke bare for komiteen å gi oppgaven til ”en eller annen tilfeldig billedhogger”.
Innby til monumentkonkurranse, var det kontante kravet fra kunstnerhold. Det ble imøtekommet. Borgerkomiteen skrev derfor ut en nasjonal konkurranse med tre premier. Førstepremien ble satt til 1500 kroner, mens de neste premiene var på 1000 kroner og 500 kroner. Flere premier hadde ikke Borgerkomiteen penger til.
Nå fikk ikke konkurransen noen overveldende deltakelse. Det ble bare innlevert seks utkast. Det klart beste viste seg å være laget av en ung billedhogger fra Stavanger, Magnus Vigrestad. Han var utdannet ved Statens Kunstakademi hvor han blant sine lærere hadde hatt Christian Krogh.
Om Vigrestads utkast skrev jurymedlem, maleren Eilif Petersen, at det var "skarpt og karakteristisk, og gir et vakkert uttrykk for en kunstnerisk oppfatning av Kielland". Med litt finpuss, mente Petersen, ville Vigrestads skisse bli en utmerket statue.
Like lite som Roma ble bygget på en dag, ble Kielland-monumentet fullført på et år. Det tok omkring 17 år. Årsakene var mange og ofte pinlige. Det handlet om penger, om bank-konkurser, men i tillegg dreide det seg om løfter som ikke ble oppfylt. Den som alltid ble rammet, og som til stadighet kom i klemme, var Magnus Vigrestad. Dersom lønn blir utbetalt i det hinsidige, ville han ha mye til gode. Han fikk jo lite av den på jorden …
Komiteen hadde funnet fram til fine formuleringer som den mente ville plassere ansvaret for at tingene hadde tatt tid. Den konkluderte for eksempel i en uttalelse med at "på grunn av mange forhold som komiteen ikke har vært herre over, har det tatt lang tid…"
Om komiteen la årsakene til de mange og lange utsettelsene i mørke, skinte det et strålende lysskjær over avdukingsarrangementet søndag 6. mai 1928. Rundt torget og de tilstøtende områdene var det samlet over 20 000 mennesker da Gustav Eriksen hevet sin taktstokk og lot Ynglingen av 1882 spille opp med Johan Svendsens "Festpolonaise".
Deretter talte komiteformann Gustav A. Arentz lenge, noen mente også at han talte vel, men det var ikke mange takksigelser han lot falle over Magnus Vigrestads hode. Arentz nøyde seg med å takke Vigrestad for "den interessen han hadde vist, og den måten han hadde løst oppgaven på", før han trakk til side det store norske flagget som hadde omkranset statuen, og lot Alexander Kielland komme til syne både for folk med og uten flosshatt. De med flosshatt hadde fått sitt sted å sitte svært så nær mesterens sokkel.
Som for å vise at han hadde lest sin Kielland, benyttet Arentz anledningen til å minne om at komiteen egentlig hadde handlet i den sanne kiellandske ånd: Den kom sent, men godt.
Ordfører Torjer Meling tok i mot statuen på vegne av byen, men nevnte ingenting om kunstneren bak verket. Ordfører roste til gjengjeld komiteen i maiblomstrende vendinger, og takket "for måten hvorpå den hadde løst sin vanskelige – ja, ofte ubehagelige oppgave – på".
Deretter takket Kielland-datter, Baby Kjær, alle for alt, ingen nevnt, bare han ene glemt, før det 35 minutter lange arrangementet ble avsluttet med at et felleskor stemte i med "Ja, vi elsker". Heller ikke den intimbetroelsen var nok direkte myntet på Magnus Vigrestad.
Til gjengjeld hadde Reinhold Nicolay formulert et hylningsdikt til Magnus Vigrestad, som var publisert i Stavanger Aftenblad dagen før avdukingen. I diktets tredje og siste vers, het det for eksempel til slutt:
"Med heder ditt navn skal nevnes
av byens små og store
så lenge dette ditt kunstverk
på sokkelen der skal stå."
Hvor kunstneren Magnus Vigrestad befant seg under avdukingen, var det ingen av avisene som så noen grunn til å nevne. Det var heller ingen som spurte hva han mente om festlighetene. Tydelig nok var han ikke-eksisterende.
Magnus Vigrestad fikk aldri fullt oppgjør for arbeidet, og heller ikke følte han at han hadde klær gode nok til å delta. Med løftet hode hadde han avslått et tilbud om å få låne et passende festantrekk. Han ville ikke gå på akkord med noen. Aller minst på den dag da hans Kielland-statue skulle avdukes i hjembyen.
Selv om billedhogger Magnus Vigrestad måtte vandre i skyggen under avdukingen, fant imidlertid 1.ste Mais medarbeider grunn til å avslutte sin begeistrede reportasje fra begivenheten med "Vi har atter Kielland blant oss, hugget i malm av en genial kunstnerhand…"
Men ellers ble det tidd talende i avisreportasjene om behandlingen som Magnus Vigrestad fikk fra sin hjemby. Ingen droppet noe malurt i Borgerkomiteens gledesbegre. Magnus Vigrestad fikk vandre sin egen vei.
Til gjengjeld hevet Kabinettskammerherre Ferdinand Julian Egeberg et begeistringsbeger da han innstiftet en ”Ærespris for allsidig idrett”. Det skjedde i startfasen av arbeidet til ”Borgerkomiteen for Kielland-statuen”.
For å få prisen må utøveren ha utmerket seg på nasjonalt plan i minst to idrettsgrener, og internasjonalt i minst en av disse grenene. Prisen ble første gang utdelt i 1918 og er fortsatt den høyeste utmerkelsen som en norsk idrettsutøver kan få. Idrettsinteresserte kjenner selvsagt til Egebergs Ærespris. Sannsynligvis er det bare et fåtall som vet hvem som har laget bronsestatuetten som utgjør prisen.
Det er Magnus Vigrestad. Hans skjebne er kanskje at hans verker lever, mens han selv oftest befinner seg som han også gjorde den 6. mai 1928, i skyggen.
Redaktør -