Talte svenskekongen midt imot

Ikke alle bønner blir hørt og besvart. Da kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav var innom Stavanger på sin nasjonale signingsferd i 1906, ble det bedt om at de tre æresportalene i byen måtte få bli stående, i hvert fall i noen dager. De var så vakre, het det.

Portalene ble imidlertid ikke stående. De ble fjernet like etter at kongefamilien hadde steget på toget etter sitt snaut ett døgns lange opphold i Stavanger. Mange mente det var en temmelig fransk visitt av det dansk-engelske paret. Trøsten fikke være at kongefamilien oppholdt seg ennå kortere tid i Sandnes. 

 

Bare fem minutter oppholdt kong Haakon seg på Sandnes stasjon før toget, ført med behendige håndbevegelser av driftsbestyrer Gunnerus, peste seg i retning av Egersund. I løpet av de kongelige minuttene hadde imidlertid ordfører O. C. Østrådt i Sandnes fått gitt beæret utrykk for hvor glade byborgerne var for at kongefamilien hadde funnet tiden inne til å kaste sin glans over Sandnes.

 

Var besøket i Sandnes kjapt, begynte kongebesøket i Stavanger ganske storveies. Båten som fraktet den lille kongefamilien, "Miras", ble møtt av en lokal armada, som, under ledelse av "Sandnæs" og "Sand", dannet to rader som "Miras" seilte midt i mellom til rungende hurrarop. På skipsdekket sto kong Haakon med vesleprinsen på armen og hilste belevent med admiralsluen. Han var kommet til sine egne.

 

Da båten la til ved Skagenkaien om ettermiddagen, ble kongefamilien møtt av alt som kunne tenkes av kommunale toppfolk, i tillegg til statsråd Vinje som tilfeldigvis var i byen og som benyttet anledningen til å representere regjeringen.

 

Det var lagt opp et anstrengt program med betydelig tidspress. Ikke før hadde for eksempel fru Nancy Larsen fått overrakt dronningen en bukett roser, før kongefølget ble hastig skysset over i vognmann Svelas landauer og hestevogner for å dra på tur til Ullandhaug. Hadde kongen vært på Haraldshaugen i Haugesund, skulle han sannelig også få besøke Haraldstårnet i Stavanger, var tydeligvis tanken. Fra tanke til handling var det kort avstand.

 

Det var behørig blitt avertert at den kongelige rute til Ullandhaug skulle gå gjennom Øvre Holmegate, Kirkegaten, Jernbaneveien, Musegaten, Kannikgaten, og opp Hornklovesgaten til Ullandhaug. Det var fullt av folk som fulgte den kongelige kortesjen.

 

Da det kongelige hestefølget kom til toppen av Ullandhaug, ble det møtt av kor med bunadskledte ungjenter, som jublet høyt i sky "Gud signe Norigs land". Intet lokalt øye skal ha vært tørt under a capella-sangen. Om majestetene forsto noe av teksten, er vel heller tvilsomt.

 

Til gjengjeld talte redaktør Oddmund Vik temmelig høyt og tydelig da han orienterte om dette Haraldstårnet hvor det for anledningen var satt fram en egen tronstol. Kong Haakon skulle få sitte i kong Harald Hårfagres stol.

 

Vik overrakte også kongen en beretning om Harald og slaget i Hafrsfjord av professor Yngvar Nielsen. For anledningen var beretningen skjønnskrevet av Johannes Riis, både på riksmål og landsmål. Jens Tvedt hadde oversatt ordene, mens August Jacobsen hadde forsynt heftet "med dekorative skrifttegn". Bokbinder Arnt Michaelsen hadde egenhendig bundet inn kongens eksemplar, mens almuen ble stilt i utsikt mulighetene til å kunne kjøpe seg en senere og trykt versjon.

 

Under besøket i Ullandhaugtårnet ble det servert te og nasjonalkost, men uten at noen av avisene nevnte om maten falt i kongelig smak. Det ble til gjengjeld sterkt understreket at det hersket en gemyttlig og livlig stemning under bordsetet før det ble oppdaget at tiden var inne til å vende tilbake til kaien og båten. At hjemturen ble lagt via Hillevåg og langs Lagårdsveien til Skagenkaien, var nok ingen tilfeldighet.

 

Da kongen og hans følge kom til havneområdet, ble det igjen møtt av et yrende folkeliv. Maken til menneskemasser hadde ikke blitt sett tidligere i sentrum. Alt gikk imidlertid stille og rolig for seg. Politiet, som for sikkerhets skyld hadde en egen lege i beredskap på kammeret, fikk ikke bruk for hans legende ferdigheter. Bare to av datidens løse eksistenser ble innbrakt for å ha feiret kongefamiliens komme for kraftig for tidlig. Det var i det hele tatt et gjennomgående svært edruelig kongebesøk, preget av te og sympati.

 

Om kvelden var det folkefest i Bjergsted, hvor kommunekorpset spilte og spilte. Det tok nemlig litt tid før kongefamilien igjen var klare til ny festinnsats. Da paret omsider kom, stemte alle byens sangkor og orkesterforeningen, under direksjon av Olaf Paulus, i med Edvard Griegs "Landkjenning". Wilh. Aug. Berner var solist, og "gjorde et betagende inntrykk".  Det var høytid over Bjergstedparken.

 

 

Ordfører Hans L. Falck talte for kongefamilien før Jonas Dahls nye kongesang ble sunget.  Kongen takket deretter for mottakelsen og ba om at "Ja vi elsker" måtte synges. Dermed var folkefesten over. Folket dro hjem, mens de kongelige kretser samlet seg til et dessertbord i Bjergsted.  Der ble utvalgte damer presentert for dronningen, mens utvalgte menn ble presentert for kongen. Den var orden i rekkene og blant kjønnene. Alle kunne likevel glede seg over fyrverkeriet og et flammende bål fra Tjuvholmen.

 

Ikke minst vakte en lysdekorasjon på Braadlands hermetikkfabrikk oppmerksomhet. Over hele fronten var det plassert en kjempestor M og en like stor H, hvor det ovenpå bokstavene var laget en kongekrone. Det lyste sterkt i kveldsmørket. Vakkert, het det fra datidens anmeldere.

 

Dagen derpå nærmet avskjedens stund seg. Kongefamilien ble tatt med på en omvisning i Domkirken til ustanselig tonefølge av organist Paulus, før turen gikk til jernbanen hvor det ventet et ekstratog. Det skulle frakte kongefamilien over Jæren før paret igjen ble plukket opp av kongeskipet.

 

Da kong Haaskon steg om bord på Jærbanen, var det noen av tilskuerne som mintes et kongebesøk ti år tidligere, da kong Oscar hadde blitt kjørt i hestevogn over Jæren.  Også han var blitt tatt med til Ullandhaugtårnet, men det stevnemøtet med monarken i tårnet skjedde under helt andre, og langt mindre hyggelige omstendigheter og former, enn da kong Haakon satt i sin tronstol og ble sunget for av bunadskledte jenter..

 

Det var dikterpresten Jonas Dahl – som i 1906 laget en egen kongesang til kong Haakon – som sa svenskekongen atskillige pauli ord ved kongetreffet i 1896.

 

Dikterpresten gjordet det helt klart for svenskekongen at det norske målet var uavhengighet.  Det norske folk ville ikke lenger være underlagt disse konger som kalte seg "Av Guds naade konge til Sverige og Norge".     

 

Theodor Dahl forteller i sin bok "Byen og menneskene" om da pastor Jonas talte svenskekongen midt i mot:

 

"Jonas Dahl ble bedt om å holde talen for kongen. Det gjorde han, men den var ikke helt etter konungens hug.

 

For dikterpresten var djerv og modig, der han sto framføre den høge flotte kongeskikkelsen, og de gjeve stor-svenskene – og sa ord som mishaget majesteten.

 

-Og der – sa Jonas Dahl – der nede ligger Hafrsfjorden. Den skinner i dag fra landbredd til landbredd. Det er vår hellige sagafjord. Der nede ved Sømsholmene var det den rene norske kongstanken seiret i 872. Den seiren som den unge Harald Hårfagre vant. Og ennå den dag i dag, står norske menn og kvinner samlet bak den samme selvstendighetstanke.

 

Da avbrøt kongen taleren med en handhevning og sa: "De skal ikke si slikt, prest. De skal si at øster fra Bottenhavet til vester til havs, står svenske og norske menn og kvinner samlet om kongstanken, og jeg skal være merket."

 

Og dermed ga kongen Dahl et vink om at han kunne fortsette. Det gjorde han, men han bøide ikke av. Han holdt sin linje og sa:

 

"Kjenner jeg folkemeningen rett, vil det bli meget vanskelig for Dem, Deres Majestet, å bære dette merke…"

 

Da ordet kongen brått og myndig inn på ny og sa:

 

"Jeg skal bære dette merket! Dertil har Gud gitt meg never!"

 

Dette var et intermezzo i dikterprestens Ullandhaugtale. De som lydde på var nok litt overgidde over Dahls vågemot. Og de, som sto på hans side i det politiske synet, totte det var en mannsdåd å snakke slik rett i synet på "broderfolkenes" konge.

 

Jonas Dahls djerve og tapre tale på Ullandhaug skal vi komme i hug når vi snakker om ham, leser hans bøker og synger hans salmer. Den bør leve som et verdifullt islett i hans lyse minne,” skriver Theodor Dahl.

 

Da kong Haakon var på Ullandhaug ti år senere, var det de som fortsatt husket Dahls kongetale ti år tidligere, og som mente den egentlig var profetisk.

 

Andre, som ordfører Hans L. Falck, var nok gladere over at kongebesøket hadde gått over i likeste laget uten noen form for republikanske ut- eller innspill. Etter at bystyret lenge hadde nølt, fikk ordføreren vedtatt en uttalelse om unionen 20. mai 1905: "Stavanger kommunestyre uttaler i ærbødighet for Stortinget at i den alvorlige stilling hvori vort fedreland befinner seg, er det vor bøn og vort inderlige ønske at Norges urgamle ret til frihet og selvstendighet hævdes saaledes som øieblikket kræver, uten at nogen fremmed har eller gis anledning til indblanding. En klar avgjørelse vil sikre fred og betrygge vort fedrelands fremtid."

 

Også i Stavanger ble det avholdt to folkeavstemninger. Den første handlet om det var riktig å oppheve unionen, mens den andre dreide seg om Norge skulle være et kongedømme eller en republikk.

 

13. august stemte 4594 stemte ja til at det var riktig å oppheve unionen, mens bare 4 svarte nei. Folkemeningen var tydeligvis på Jonas Dahls side. Tre måneder senere skjedde avstemningen om forfatningsformen. 3117 stemte for kongedømme, mens 1149 ville ha republikk.

Redaktør -