Skarpseileren "Hebe" ble spesialbygget ved Køhlers verft i Hillevåg for emigranttrafikken.
Det begynte med Cleng Peerson og Lars Larsen Geilane, men uten en enkemadam og hennes eldste sønn i Hillevåg ville det nok ha drøyd enda lenger med fortsettelsen.
For det skjedde i 1836 at det gikk ut et budskap fra enkemadam Anne Marie Køhler i Hillevåg at rederiets brigg ”Norden” skulle sette seil for USA fra Stavanger den 25. mai. 110 personer gikk for å la seg innskrive i passasjerlisten til kaptein Tønnes Wilhelmsen. Dette var den første emigrantseiling til New York etter at "Restaurationen" la ut fra Stavanger i 1825.
Rapportene om ”Restaurationen”s landgang i New York 15. oktober 1825 førte til at svært mange rogalendinger ble sterkt smittet av en utreisefeber. Utvandrere som hadde funnet seg selv og en ny livsro i Amerika, skrev begeistrede brev hjem. Selv om Kendall township ved Ontariosjøen, hvor sluppefolket først hadde slått seg ned, ikke var som Kanaans land, var det ikke langt unna. Gjert Gregoriussen Hovland skrev for eksempel ekstatisk hjem til Rogaland om dette "deilige frugtbare landet" og om den friheten og likheten som hersket. Hans brev nådde flere enn familien. De sirkulerte i vide kretser.
Enda kraftigere USA-feber ble det da Hovlands reisefølge til USA, Knud Andersen Slogvig, kom tilbake til Rogaland i 1835. Andersen Slogvig fortalte medrivende om Kendall township og det nye norske settlementet i Fox Riverdalen i Illinois. Både rogalendinger og hordalendinger flokket seg om han. Dette var tale som folk flest tygget på lenge og vel. Den var som mannakorn.
Fra Norge fantes det imidlertid ingen regulære Atlantershavsruter på denne tiden. Ville du krysse havet, måtte du dra fra Tyskland eller Holland. Anne Marie Køhler og hennes eldste sønn, Frederik Petersen, så imidlertid mulighetene. På midten av 1830-tallet hadde rederiet to brigger som kunne være velegnet for Atlanterhavskryssing. ”Den norske klippe” og ”Norden” hadde i noen år seilt i fraktefart på Middelhavet. Det var en skummel seilas. Fortsatt lurte sjørøverskuter (fra det som i dag er Tunisia og Marokko,) på fredelige handelsskip. Inntil Frankrike erobret Algerie i 1830, betalte Danmark-Norge en tributt til de nordafrikanske sultanene for å ha en slags fri seilas i Middelhavet.
Mor og sønn mente det var en smal sak å gjøre briggene om til passasjerskip. Løsningen lå i lasterommet. Det ble passasjerenes sted å være i de drøye to månedene en reise kunne vare.
Sengene var av enkleste slag. Køyer av uhøvlet bord ble spikret opp langs sidene i lasterommet. I hver køy var det plass til 3 passasjerer. Det var ikke noe skille i sengene, så når skipet kastet på seg i Atlanterhavsbølgene, fikk de reisende oppleve nærkontakt av en sjelden grad.
Det ble mye slik nærkontakt for de første reisende med den snaue 200 tonn store "Norden".
Det var en kald og stormdominert Atlanterhavsferd, rett og slett ufyselig var været. Underveis ble også passasjerer rammet av sykdom. Like fort som lusene spratt på flatbrødleivene, smatt sykdomssmitten fra den ene passasjeren til alle de andre.
Da ”Norden” omsider nådde New York og skipper Wilhelmsen leverte passasjerlistene til de amerikanske myndighetene, var det færre som forlot skipet i New York enn som hadde gått ombord i Stavanger. Fem av passasjerene døde under overfarten. Et livshåp fantes likevel i briggens underetasje. Et barn ble født underveis.
Bare fjorten dager etter ”Norden” sendte Køhler-rederiet nok et skip til USA. ”Den norske klippe” var halvparten så stor som ”Norden”. Likevel klarte skipper Peder Rolfsen å presse 57 emigranter inn i lasterommet.
Rolfsen og hans mannskap på 7 var heldigere med overfarten enn skipper Wilhelmsen. Da briggen nådde New Yorks havn 13. august 1836, var alle som hadde gått om bord i Stavanger, selv i stand til å sette føttene på den etterlengtede amerikanske jorden.
Når det var mulig for Hillevågsrederiet å sende 167 emigranter til USA i løpet av så kort tid, må mye av æren tilskrives Knud Andersen Slogvig. Han var leder for det følget som dro med "Norden", og var vel også åndelig leder for den neste gruppen. De fleste passasjerene var fra Jæren og Ryfylke, men det fantes også noen fra Hordaland.
Køhler-rederiet innbød ikke til noe cruise. Passasjerene måtte selv holde seg med mat under overfarten. Rederiet nøyde seg med å tilby vann. Derfor måtte hver familie ha med seg et vannspann av "tilstrekkelig størrelse til å dekke familiens vannbehov". Hver person hadde rett på 3 potter vann daglig.
I den anbefalte proviantlisten ble det sterkt påpekt at man måtte ha med nok mat for ti ukers overfart. Det ble foreslått at hver voksen passasjer tok med: "70 pund fladbrød, 8 pund smør, 24 pund kjød, 10 pund flæsk, 1 dunk sild, 3/8 tønne poteter, 20 pund rug- og bygmel, 1/2 skjæppe ærter, 1/2 skjæppe gryn, 3 pund kaffe, 3 pund sukker, 2 1/2 pund sirup og lidt salt, peber, edikke og løg".
I tillegg måtte passasjerene huske å ha med gryte, kaffekjele, flate tallerkener, kaffekopper og bestikk. Rederiet holdt brensel, belysning og medisin. Det var ikke rart at overfarten kunne oppleves både som trangbølt og traumatisk.
I boken om "Handelshuset Køhler" gjengir Arne Bang-Andersen en reisebeskrivelse fra en av datidens passasjerer:
”Ved nedgangen til mellomdækket, mødtes man av en kvalm, ildeluktene luft i forbindelse med den sterke lugt, de rundt om på skodderne i knippeviis ophængte pølser og spegelaar, utsendte.
Hernede træffer man ogsaa de aller yngste emigranter, børn på 7 uger og opover; man ser mødre, der i flegmatisk ugenerthed give sine børn die, medens 2-3 aars rollinger tumle sig omkring dem med skraal og skrig.
For øvrig var mellemdækket saa opfyldt av kasser, kister, dunker og tønder at passagen var temmelig smal og paa sine steder, meget mørk. Proviant hadde en deel av dem forstaaet at forsyne sig med. Foruden masser av øl og sur melk på tønder, kan exempelvis anføres, at hver enkelt familie havde ført med sig en overordentlig mængde flatbrød, der – da det ikke pleier at være av den tyndeste bagning – representerede en anseelig kvantitet mel. At der i denne samling fandtes en overflod av den slags smaadyr dere ere meget letvindte i sine bevægelser, kunde man snart faa fornemmelse af…”
Etter at Johan Adam Køhler døde i 1830, var det enkemadam Anne Marie og hennes eldste sønn fra første ekteskap, Frederik Petersen, som ledet den omfattende virksomheten i Køhler-selskapet. I 1838 overlot hun i hovedsak styringen til Frederik.
Frederik Petersen åpnet for en regulær Atlanterhavstrafikk fra Hillevåg og Stavanger, som ikke kulminerte før i 1870-årene. Han la et grunnlag for den norske emigranttrafikken.
Det finnes ikke noen åpenbar forklaring på at ”Køhleren i Hillevåg” ble pioneren innenfor emigranttrafikken til USA. Den mest nærliggende er at firmaet så en forretningsmulighet – og grep den.
En mer finurlig forklaring kan ligge i stedsnavnet Hillevåg. Ingen navneforsker har klart å fastslå hva stedsnavnet egentlig betyr. O. Rygg, som står bak det omfattende nasjonale standardverket om norske gårdsnavn, peker på at Hillevåg kan være en fonetisk forvanskning av det eldgamle navnet Elivagar. Det er betegnelsen på ”den iskalde grenselven mellom menneskenes og jettenes verden”. Å krysse Atlanterhavet på midten av 1800-tallet kunne nok fortone seg som en tur inn i en annen verden, full av det uvisse.
De første årene hadde Køhler-rederiet et tilnærmet monopol, men etter hvert kom flere konkurrenter. Også de gamle kristenhøvdingene John Haugvaldstad og P. E. Ramsland forsøkte seg innen emigranttrafikken. I 1843 fraktet deres brigg "Haabet" 69 emigranter til New York. Overfarten tok 68 slitsomme døgn.
Senere var det L. & S. Svendsen som særlig engasjerte seg. Deres skonnert "Ebenezer" satte rekord på overfarten i 1850. Den brukte 23 døgn til USA. Når lokale rederier sto så sterkt i de første årene etter 1836, kan det ha sammenheng med de brev som ble sendt fra USA til slektninger og venner i Rogaland.
Den amerikanske emigrasjonsforskeren Odd S. Lovoll hevder at det var Numedalsbrødrene Ole og Ansten Nattestad som først bragte budskapet om de amerikanske mulighetene til Øst-Norge. De var på handelstur i Stavanger, fikk høre om USA, og spredte evangeliet om det lykkelige jordiske livet til alle de møtte på sin hjemreise.
Ansten Nattestad dro forøvrig til USA i 1837, og returnerte året etter med manuskriptet til en bok som skulle få stor betydning for emigranttrafikken. Ole Rynning skrev i "Sandfærdig beretning om Amerika til oplysning og nytte for bonde og menigmand" blant annet at "Efter alt, hvad jeg hidtil har erfaret, vil den arbeidssomme norske bonde eller haandværksmand ligesom ogsaa den ordentlige handelskarl, snart erverve sig saa meget i Amerika, at han vil finde tilstrækkeligt udkomme".
I 1851 bygde J. A. Køhler på sitt verft i Hillevåg den 430 tonn store barken ”Hebe”, som senere skulle foreta de fleste turene til USA med emigranter. Ifølge folkesnakket var det ikke blitt bygget et vakrere og mer solid skip i Stavanger. Æren for byggeriet var skipsbygger Peder Gjesdals, men de fleste forbandt skuta med skipperen, Tønnes Olsen. Han ble fort omdøpt til ”Hebe-Olsen”. ”Hebe” var en skarpseiler som brukte 3-4 uker på overfarten.
Sammen med rederiet ”Ploug & Sundt” kjøpte Køhler fullriggeren ”Protector” i USA. Den amerikanske borgerkrigen hadde ført til overskuddstonnasje, og dermed et meget attraktivt annenhåndsmarked. Da ”Protector” kom på sin jomfrutur til Stavanger i 1864, vakte den oppsikt. Aldri hadde det ligget større skip på reden. "Protector" gjorde emigrantturer til Quebec og Montreal. 268 passasjerer var med til Quebec i 1867.
De første årene bød hjemreisene på problemer for rederiene. Det var ikke mulig å få med seg returlast. Da den britiske navigasjonsakten ble opphevet i 1849, var det som et bønnesvar for emigranttrafikken. Opphevelsen gjorde det mulig for norske skip å frakte emigranter til Quebec, og derfra føre trelast til Storbritannia. Dermed fikk skutene last begge veier. Mulighetene for slik returfrakt førte til at storparten av emigranttrafikken etter 1850 gikk til Quebec.
I Køhlers familiehistorie er Frederik Petersen på mange måter kommet i skyggen av sin stefar, Johan Adam Køhler, og sin yngre bror, Peter Petersen. Også derfor kan det være grunn til å trekke fram hr. grosserer, hr. kjøpmann, hr. konsul, chefen for handelshuset Køhler, hr. capitain eller hr. stadscapitain Frederik Petersen. Også kjær proprietær kan ha mange titler.
(Tttelen stadscapitain fikk han imidlertid aldri. Han måtte nøye seg med å bli utnevnt som æreskaptein ved artilleriet og medlem av formannskapet. Han trakk til gjengjeld i de fleste av lokalsamfunnets nettverks- og makttråder.)
Frederik Pettersen var en mann med omfattende interesser og mange talenter. I 1844 var han blant initiativtakerne til en nasjonal nyskaping: ”Stavanger aktieselskab til indenlandsk industri”. Det skulle stimulere til industrireisning, primært innenfor husflid, men også med tanke på andre former for fabrikk- og industrivirksomhet. I dagens språkbruk ville man vel kalt selskapet for et industrielt utviklingsselskap.
Til tross for mye entusiasme, mange møter og utallige henvendelser til landets kommuner, døde aksjeselskapet i all stillhet. På midten av 1840-tallet var det nok altfor tidlig å tenke seg at industri kunne få betydning. Den gang var byen basert på sildeben…
Brukseier Frederik Petersen var også en selvlært arkitekt, og ble i 1848 bedt av formannskapet om å lage et utkast til nytt Valbjergtårn. Han engasjerte seg også i opplæring, og kjempet hardt for å opprette sjømannsskoler og landbruksskoler. En av hans kongstanker var å få et professorat i landbruksøkonomi ved Universitetet. At gården i Hillevåg ble et mønsterbruk, la Frederik Petersen grunnlaget for..
På midten av 1850-tallet gjør imidlertid Frederik Petersen svenske av seg. Han forlater familiefirmaet i Hillevåg for å rydde opp i dets svenske forretninger. Det ender med at han i løpet av noen år bygger opp en langt mer omfattende handelsvirksomhet på ulike steder i Sverige enn han noen gang hadde hatt i Hillevåg. Også hans svenske spor er tydelige.
Da han dør i 1885, testamenterer han over en halv million kroner til en stiftelse som skal ta seg av ”utdannelse til unge piker fra gode hjem, men uten økonomisk evne til å bekoste studier.” Så fikk det kanskje heller våge seg at det langvarige arveoppgjøret med broren Peter Petersen i Hillevåg måtte løses gjennom voldgift…
Redaktør -