Slik opplevde en av byens avistegnere hopprennet på Obrestad…
Sommeren 2006 har vært lang og svært så varm. Vinteren 1938 var lang, kald og svært så snørik. Det var formodentlig bakgrunnen for at den ustanselig entusiastiske og alltid optimistiske jærbuen Ragnvald Skjærpe fikk Nærbø Idrettslag med seg på å ferdiggjøre en hoppbakke i Obrestadbrekko. Det var sannsynligvis den eneste bakken i verden hvor hopperne kunne risikere å lide drukningsdøden hvis de ikke klarte å foreta den rette avslutningssvingen på sletta. Unnarennet endte rett i Jærhavet, og en uheldig hopper kunne i beste fall bli reddet av sildeflåtens snurpenøter.
Lørdag 12. februar 1938 forkynte Ragnvald Skjærpe at "visseteatte snøen helle, så verte det hopprenn på sundag på Obrest." Det var allerede fire tommer snø i området, men Skjærpen ville ha enda mer snø på hopparenaen. Derfor trommet han sammen folk fra fjern og nær, fra butikker og gatehjørner, til en virkelig dugnadsinnsats. Som en misjonær gikk han ut til alle Jærens hjørner, og hentet folk til arbeid i snøgården.
Han klarte også å avbryte undervisningen på Vinterlandsbruksskolen, ved å holde en kort appell i klasse etter klasse: "Ja nå, karar, nå må de koma me så møgje øig så de kan skaffa, så ska det bli hopprenn i mårå…”
Oppfordringen ble både hørt og etterfulgt. Over 100 mann møtte både lørdag ettermiddag og søndag morgen, for å kjøre snø til og i bakken. Da sulten meldte seg hos dugnadsgjengen utpå lørdagen, var ikke Ragnvald snauere enn at han kjørte Jæren rundt for å skaffe kaker og wienerbrød. Han nøyde seg ikke med litt brød og fisk. Som alltid med Ragnvald var det druse mål. Skjærpen hadde også ordnet med en rutebil som gikk i skytteltrafikk fra stasjonen på Nærbø og til Obrestad havn hvor bakken var. Ingen skulle få unndra seg dugnaden fordi de manglet transport.
Noen østlendinger som var gjester på Vinterlandbruksskolen, undret seg – som for øvrig også folk flest gjorde – over hvor gale bøndene på Jæren måtte være som satset på å bygge en skibakke på Obrestad. Nå var det vel ikke folk på Jæren som var spesielt gale, det var vel heller Ragnvald Skjærpe som kunne virke spinngalen i sin ustoppelige tro på at han ville få tingene til. Det gjorde han som oftest. Selv om mange lo, forstummet latteren etter hvert. Det var som oftest Skjærpen som fikk den gode, siste latteren.
Derfor svarte han også østlendingene med et skrått småsmil: "Det e så foronnale på Jæren. Forigge sundagen trente me på fotballbanen, denne sundagen ska me trena i hoppbakken. Det e berre sånn det e her…", forklarte han uten at østlendingene vel helt forsto hans katekismus.
Søndag 13. februar stilte 11 hoppere til start i Obrestadbakken presis kl. 13.00. Rundt hoppbakken var det minst 1000 tilskuere som nesten ikke trodde sine egne øyne. Unnarennet var bare 3 meter på det bredeste. For hopperne handlet det følgelig om å holde mer enn tunga bent i munnen.
Stavanger Aftenblads idrettsreporter ”Mentor” ble sterkt grepet av stemningen og kvad følgende dagen-derpå-rapport:
"Bakken tok sig usedvanlig flott ut. Det var som å se en av de virkelig store hoppbakker. Unnarennet var naturlig, ikke et spadetak hadde det vært nødvendig å ta der. Men ovarennet var bygd opp av stolper og lemmer. Det var i korteste laget, slik at farten ikke blev helt tilfredsstillende for hopperne, men de klarte sig meget godt allikevel. På toppen av opbygget vaiet det norske flagget, og før rennet begynte, fikk vi høre "Ja vi elsker dette landet" gjennem høittaleranlegget".
To av hopperne var fra Rogaland, mens resten i hovedsak representerte Nærbø, men var tilflyttere til kommunen. Opplegget var at hver hopper skulle foreta tre hopp. Ragnvald Skjærpe var nøye med å forhåndspresisere at det bare var et prøvehopprenn, og derfor ikke en konkurranse. Det ville av den grunn ikke bli noen premiering til de beste.
Høyrebacken på Nærbøs A-lag i fotball, Gunnar Bjerke, viste seg å være den suverent beste skihopperen. Han var meierielev ved Nærbø Meieri, men hadde tidligere deltatt i Holmenkollen for sin gamle klubb ODD. Bjerke var førstemann utfor og hoppet 23,5 meter til ellevill begeistring. Senere hoppet han 25,5 og 27,5, før han i et ekstrahopp smelte til med dagens lengste hopp på 28 meter. Da ville bakkejubelen nærmest ingen ende ta.
Av de lokale deltakerne markerte Olaf Laupsa fra Ganddal seg ved å falle i to av hoppene, men tross atskillige skjevheter i svevet, landet han på 21,5 meter i sitt tredje hopp. Trygve Gjessen fra Bryne sto i alle tre hoppene, selv om det het "at han fikk en voldsom "foroverbøy" i svevene". Det lengste hoppet ble målt til 22 meter. Det ble for øvrig understreket at Gjessen aldri hadde hoppet utenfor fylkets grenser tidligere og var selvlært i hoppkunsten. "På den bakgrunn var det en imponerende prestasjon", het det i avisene etterpå.
Det var i det hele tatt en sterk stemning i bakken. Publikum var tydeligvis grepet av skiånden. Både ordføreren og varaordføreren i Nærbø var på plass, og på vegne av herredet takket varaordføreren, direktør Falsen, alle de ansvarlige for det usedvanlig vellykkede arrangementet. Det var vel mulig at noen fikk en stor bit malurt i sitt begeistringsbeger da direktøren hyllet Ragnvald Skjærpes innsats slik:
"Folk trodde Skjærpen og de andre var splitter galne da de snakket om hoppbakke i Obrestad havn. Men se bare på dagens Tyskland hvor Adolf Hitler vil lage en bred gate gjennem hele Berlin. Det er slik med store menn som Skjærpe og Hitler at de gjennemfører det de planlegger. Og kanskje får vi en gang arrangere et verdensmesterskap i hopp her i Obrestadbakken hvis Skjærpen vil det", fortalte Falsen sin relativt forskrekkede forsamling i skibakken.
Ragnvald Skjærpe ville ikke satse på et VM, men planla straks et nytt hopprenn. Det skulle til og med foregå i flomlys. Det var ikke mer enn en håndfull norske skibakker som hadde flomlys i 1938, men Skjærpen fikk fort satt opp ti svære lyskastere i Obrestadbakken og innbød til nasjonalt kveldshopprenn allerede den kommende onsdagen. Fra tanke til handling var det aldri særlig avstand å snakke om hos Ragnvald Skjærpe.
I dagene før stevnet ble det gjort atskillig arbeid med hoppbakken under ledelse av Gunnar Bjerke. Han sørget for at ovarennet ble bygget om slik at det skulle bli oppnådd bedre hopplengder. Fartstårnet ble gjort 3 meter lengre og 2 meter høyere enn det opprinnelig var. For å jevne ut de mange dumpene i unnarennet ble det pøst på med tare. Hele 25 store lass ble lagt ut over unnarennet og sletta, og deretter ble taren dekket med snø. Det skulle ikke være noe å klage på ved landingsforholdene. I tillegg hadde Skjærpen sørget for å ha 3 lass med snø fra Opstad i beredskap. Det var snølass som Skjærpen kalte durabelige, og da var de nok durabelige.
Onsdag 16. februar var en nydelig vinterdag med kaldt og klart vær. I Stavanger hadde skolene fått rennelov. Inspektør Rasmussen ved NSB hadde ordnet med ekstratog til Nærbø fra Stavanger, og annonsert at det bare var en kjapp liten skitur ned til hoppbakken fra stasjonen. Tilbudet ble imidlertid ikke godt mottatt. Bare 200 tok toget, de fleste tilskuerne brukte bil. Nærmere 300 biler hadde lensmannen klart å finne parkeringsplass til i hoppområdet. "Endatil fra Bjerkreim kom det biler," ble det mumlet med forskrekkelse under rennet.
Siden været var kaldt, hadde avisene funnet det betimelig å anmode tilskuerne om å "være godt påkledd, især på benene, under hopprennet. Det er bedre å ta på for mye enn for lite", het det med datidens form for nyttig "forbruker-journalistikk".
Til stevnet var det påmeldt 26 deltakere fra hele landet. 10 etteranmeldte ble nektet å delta, rett og slett fordi de ikke hadde med seg egne hoppski. Det var bare i begrenset grad at Skjærpen – som var den suverene stevneleder, speaker og ellers alt-mulig-mann i bakken – lot deltakerne få låne hoppski av hverandre. Det kunne forsinke avviklingen av stevnet. Den yngste deltakeren var bare 13 år, men Arne Lunde fra Sauda skulle likevel virkelig sette spor etter seg i Obrestadbakken.
Alle regnet med at Gunnar Bjerke skulle gå til topps. Etter første omgang så det også slik ut. Han sto for det beste hoppet, men hadde ikke hoppet så langt som han hadde gjort søndag. Kulden fikk skylden for at hopperne hadde så dårlig glid i ovarennet at de ikke fikk tilstrekkelig fart til å nå de lengdene som Bjerke hadde forespeilet på forhånd, omkring 30 meter. Nå ble hoppene 5-6 meter kortere.
I sitt andre hopp ble Bjerke ustø i nedslaget og måtte ta seg for med hånden. Dermed endte han på femte plass totalt. Etterpå ble hans skuffende innsats unnskyldt med at Bjerke hadde jobbet døgnet rundt for å få ferdig bakken slik at han var totalt utkjørt da stevnet skulle starte. Med et slikt bakgrunnsteppe var egentlig innsatsen hans helt fenomenal, het det.
Vinneren ble arrangørklubbens egen, Kristian Nordli, som også satte offisiell bakkerekord med 25 meter. Han seiret knepent foran Kåre Dalen fra Skiforeningen, som hadde stevnets stiligste hopp. Den yngste deltakeren, Arne Lunde, havnet på sjette plass, like bak forhåndsfavoritten Gunnar Bjerke.
Det var tre nasjonale hoppdommere som dømte rennet, og de imponerte med en gjennomgående stor enighet om hoppenes utførelse. Det var bare en differanse på et halvt poeng i enkelte tilfeller. Om dommerne var kjappe, var poeng-utregnerne atskillig tregere. Det tok så lang tid å regne ut den riktige poengrekkefølgen at storparten av de 5000 tilskuerne for lengst hadde gått hjem, da premieutdelingen ble foretatt.
Arrangøren gledet seg stort over at det verken hadde skjedd skibrekk eller skader under stevnet. Ved treningsrennet søndag var det blitt 4 fall på de 11 deltakerne, og det var ikke blitt flere fall ved onsdagsstevnet, tross langt flere hoppere. Tareunderlaget fikk en stor del av æren for at de aller fleste luftseilerne holdt seg på bena under nedslaget.
Etter stevnet sa Ragnvald Skjærpe seg fornøyd med at det var solgt minst 2200 billetter og at idrettslaget ville få et greitt overskudd. Det var imidlertid langt flere i bakken enn de som hadde løst billett, men ”pytt-pytt” sa Skjærpen. Som speaker kommenterte han det meste og de fleste. Jevnlig kunne folk høre Skjærpen rope ut beskjeder av en type som "Doktor Teig må komma med ein einaste gong te meg". Det ble etterfulgt av: "Ja Teig, du kan ta det litt med ro, det e bare ei kona så i ferd med å frysa i hjel. Hvis du har med deg ein vindjakke, e det bra…"
Også Ragnvald Skjærpes bror Odd deltok aktivt i arrangementet. Han sto nok alltid litt i skyggen av broren, men var nok den som sørget for at Ragnvalds mange og gjerne luftige ideer og vyer ble tatt ned og realisert.
Til hopprennet hadde Odd Skjærpe konstruert en helt ny og spesiell teknisk innretning. Den ble beskrevet som "en skitrekk som transporterte skiene fra sletta og opp til toppen av ovarennet. Hopperne skulle dermed slippe å slite med å bære skiene til topps". Den kreative tekniske kraften hos Odd Skjærpe hadde feiret en ny triumf.
Det skulle den også gjøre da brødre byttet beite, og flyttet blikket fra hoppbakken på Obrestad og til selvbyggerfeltene på Jæren. Et drøyt tiår senere skulle "Skjærpeplogen" bli et begrep både i inn- og utland. Også den sprang ut fra den uimotståelige optimismen og pågangsmotet som lå bak byggingen av en skibakke på Obrestad. (Bakken skulle forøvrig også få en liten avlegger på Ullandhaug i Stavanger, en slags treningsbakke hvor det i følge Skiforeningens primus motor, Johan Forsberg, skulle være mulig å hoppe opptil 20 meter.)
I begynnelsen av mars i 1951 var det nemlig samlet omkring 1500 bønder til en lørdags-demonstrasjon på et nybrottsfelt på Håland i Nærbø. Som avisene skrev:
"Minst 1500 mann i nære på 3000 "stivla", såg Skjærpekarane demonstrera den nypatenterte kjempeplogen og andre nybrotsmaskinar. Det var ein stor dag på fleire måtar – for Skjærpe-brørne, for lyngheiane og steinrabbane på Jæren, for jordbruket i dette fylket.
Dette va vel fæle greie, du!, sa dei og såg på gravemaskinen som har greidd 210 meter grøft på dagen. Bulldozaren med nybrotsbladet grupsa og med steinen. Men det var likevel plogen som samla flest folk kring seg. ”Dei hoppa itte i forene ligså ei mågja på makka-leiding,” høyrde me sagt etterpå.
Og plogen pløydde "som ingen plog her nord". Forer på meteren i breidda og 60 cm i djupna velta han opp med fleire tonn stein og alt som i vegen kom. Fire tomars klake gjorde ingen ting. Det var tvert i mot ein føremon."
Det var formodentlig Ragnvalds evne til å være en menneskelig skjærpeplog som førte til at Jærens mest snøfattige strøk, Obrestad, ble omskapt til en hoppbakke, hvor vel ingen "kunne ha trudd at nokon kunne ha hoppa på ski…”
Redaktør -