”Heila kammere brenne”, ropte folk - og strømmet til brannstedet
”Kammere brenne…. Heila kammere brenne!”
Budskapet ble spredt fort i sentrums-Stavanger en marsettermiddag i 1929. For en gangs skyld inneholdt også det gamle reklameslagordet, "rykende fersk avis, brennende nyheter", en god porsjon sannhet. Det var i hvert fall en journalist som skrev sin brannreportasje mens flammene slo opp bare noen få meter fra arbeidspulten hans.
På sitt vis var det gått "brann i ord" for redaksjonen i morgenavisen "Stavangeren". Onsdag 13. mars 1929 minnet avisen leserne om "dato-jubileet" for den store bybrannen i Stavanger, Holmabrannen i 1860, da godt og vel 230 hus gikk opp i flammer. En hel bydel ble herjet av brann, og omkring 2.000 mennesker ble hjemløse.
Dagen derpå, den 14. mars 1929, skriver samme reporteren i "Stavangeren" i en dramatisk øyenvitneberetning på avisens første side: "Og i det øyeblikk dette skrives, mens det ennå brenner bak Laugmannsbygningen hvor "Stavangeren" har sine kontorer og tekniske avdelinger, er det ennå ingen som vet omfanget av brannen…"
Det skulle også ta atskillige timer før man visste omfanget.
På dette tidspunktet slikket flammene begjærlig på vinduskarmene til "Stavangerens" trykkeri. Det tekniske personalet var i ferd med å bære ut klisjearkivet og "likkisten", det interne uttrykket for alle de ferdig oppsatte nekrologene i bly over kjentfolk som kunne komme til å dø på produksjonsmessig ubeleilige tidspunkter. Da var det godt å ha en ferdig nekrolog for hånden. Derfor reddet typografene med seg det de hadde kjært.
Nå ble ikke Laugmannsgården, hvor "Stavangeren" holdt hus, nevneverdig brannskadet. Atskillig verre gikk det ut over sju andre bygninger på begge sider av Hospitalgata. Verst rammet ble den kommunale bygningen, Hospitalgaten 4-8, hvor blant annet politiet, E-verket og bygningsvesenet hadde sine lokaler.
Den gamle murbygningen fungerte som en slags sylinderovn. Alt innvending i bygningen var i tre, og brannen fikk derfor et kraftig tak. Alt gikk opp i flammer.
Også noen trebygninger like over gaten ble flammenes rov. Ilden var så kraftig at det gnistregnet over det meste av sentrum. Helt opp i Storhaugområdet ble det rapportert om at gnister slo ned i hustakene.
Politikammeret hadde siden 1909 hatt lokaler i den kommunale bygningen i Hospitalgaten, men flyttet umiddelbart etter brannen opp til Petrihaugen, på gamle Petri skole, hvor politiet hadde lokaler inntil det flyttet til dagens bygg på Lagårdsveien.
I trebygningene like over gaten fra politiet, hvor kjøpesenteret Steen og Strøm nå ligger, fantes det flere forskjellige forretningsvirksomheter, blant andre en syforretning, et konditori, en blomsterforretning, en strikkeforretning og et pianolager. Ildtungene sparte ikke meget.
Etter brannen ble flere av eiendommene ekspropriert og Hospitalgaten ble utvidet til 12.5 meters bredde.
At tyngden av byens hustak var av tre, fikk hovedskylden for at ilden spredte seg så fort. I dagene etter brannen kom kravet om bedre brannsikring på takene. Ingen ville ha noen reprise av brannen.
Et problem for brannvesenet var også å skaffe nok mannskaper, og tilstrekkelig med vann til slukkingen. Den gamle brannbåten Nøkk ble plassert ved Bagarbryggå og pumpet opp ekstra vann. 22 slanger hadde brannvesenet lagt ut for å få fram nok vann til brannstedet. Også mannskaper fra Sandnes ble kalt inn for å hjelpe til.
Det var for øvrig mange som hjalp til på relativt ureglementert vis. Flere forretninger ble brannherjet. Frivillige hjalp til med å tømme butikker. Noen hjalp til altfor godt. De varene som enkelte bar ut, kom aldri tilbake til butikkene. Etterpå savnet også en husmor sin kaffekjele som en aller annen hadde vært behjelpelig med å berge ut fra boligen hennes. Andre beboere kastet ut ovnene, muligens for sikkerhets skyld.
Det var ikke bare et voldsomt gnistregn over byen. Også haugevis med ulike papirer og dokumenter flagret gjennom ettermiddagsrøyken og dalte ned rundt om i byen. Så galt var det at E-verket rykket ut med en generell oppfordring til folk om å samle opp de regningene som de fant på gatene.
"Ikke lever dem til skyldneren, returner dem til oss," var den klare oppfordring fra E-verket.
Verken politiet, E-verket eller bygningsvesenet hadde brannsikre arkivskap. Det gjorde at alt arkivmateriale som fantes i bygningene, enten ble tatt av flammene eller av den lekne vårvinden. E-verket måtte for eksempel rekonstruere kartene over ledningsnettet i byen, og bygningsvesenet fikk en stri tørn med å finne ut av sine forsvunne saksarkiver. Stort sett ble det den enkelte skapbehandlers hukommelse som ledet an i rekonstruksjonen.
Av de mange tilskuerne som var møtt fram for å se på brannen, var det noen hjerter som virkelig gledet seg. Atskillige småforbrytere håpet at deres sakspapirer var blitt borte i flammehavet. Mange saker var nok også blitt det. Men karen som var tiltalt i politiets største sak nettopp da, hadde mer uflaks. Han var tiltalt for å være byens virkelig store smughandler av brennevin. Han slapp ikke unna rettskverna. Alle dokumentene i hans sak var blitt oversendt fra politiet til retten bare et par dager før brannen. Dermed kunne saken starte som planlagt fjorten dager etter brannen.
Under en brann løper gjerne ryktene fort. Det var ikke måte på hvor mange fanger som skulle være blitt brent inne. Den dagen var det ingen arrestanter på politikammeret. Ingen kom til skade.
Mens brannen herjet som verst, hørtes også et voldsomt brak over det meste av byen. Det tok de skuelystne som tegn på at noe virkelig uhyggelig var i ferd med å skje. Skal man tro avisene, og det skal man jo, skyldtes braket at politiets lager av beslaglagt sprit gikk i luften. Omkring 3-400 liter skulle det ha vært på politilageret da brannen brøt ut.
Straks de siste røykskyene drev bort fra brannstedet, dukket to spørsmål opp i ruinhaugene. Hvordan oppsto brannen? Hvem hadde skylden?
Det ble et slags lokalt kriminalmysterium. En slik brann kunne jo ikke oppstå av seg selv, eller kunne den?
Datidens spesialist på brannetterforskning hos politiet, uttalte seg i svært forsiktige vendinger overfor avisene i innledningsfasen. Til gjengjeld var synspunktene atskillig klarere og sterkere hos folk flest.
Mange mente med atskillig skråsikkerhet at det måtte være noen som ville ta et oppgjør både med politiet og E-verket. Sannsynligvis var de skyldige noen som ikke likte strømregninger, eller som hadde noe utestående med politiet og som ville trenere rettsbehandlingen. Ble dokumentene borte, måtte i hvert fall sakene utsettes, ble det mumlet megetsigende i krokene.
Et hardnakket rykte om brannens årsak var såre alminnelig. En politimann skulle ha lagt fra seg en brennende sigar på skrivebordet sitt da han gikk hjem til middag. Dermed var skaden skjedd.
Tipsene var mange og slett ikke gode. Inntil ryktene begynte å peke på en mann som skulle ha sprunget ut fra kommunebygningen like før brannen, mens han ropte "det brenne, det brenne…”
Men hvem var han? Han ble beskrevet som en mann iført vindjakke og med six-pence-lue. Han skulle også ha hatt et eiendommelig uttrykk i øynene. Spørsmålet var bare: Hvem var han?
Mens Filmteatrets orkester, under ledelse av cellisten Thomas Haarr, arrangerte konsert til inntekt for de brannrammede med smektende serenader, kunne politiet slå fast at de hadde funnet fram til rette mann.
- Ikke bare hadde han sett løyen ut i fjeset under brannen, men han stinka også nafta. Dessuten hadde han beviselig vært inne på politikammeret.
Vedkommende ble identifisert med fullt navn i alle avisene. Han måtte jo være den skyldige.
Han var arbeidsledig, og dessuten hadde han en gang blitt straffet for tyveri. Og både hans blikk og lukt var mistenkelig...
Men så gikk det noen dager, og vedkommende ble løslatt, utenfor mistanke.
Hvem han var? Han var en arbeidsledig malersvenn som hadde vært innom politikammeret for å få tillatelse til å lodde ut tre av sine bilder. Han trengte pengene, og han hadde fått den anerkjente maleren Bjarne Hansen til å taksere bildene for seg. Skulle han lodde dem ut, måtte han ha politiets tillatelse. Det var grunnen til at han var på politikammeret branndagen.
Senere kom det fram at brannen måtte ha startet i E-verkets kontorer, men det er en annen historie enn malersvennens…
Mr Engwall Pahr-Iversen