Det er ikke slaget på Parra som er det store slaget i Stavangers nyere historie. Det bare virker sånn. Det virkelige slaget, som sto langs Jernbaneveien, handlet om noe mer og annet enn de muntre opptegnelser fra Ajax om konfliktforhold mellom ”di på Våland” og ”di på Storhaug”.
Samtidig som cirkus Bernys bulgarske band slo an andpustne akkorder i Bjergsted før den fenomenale manesjepresentasjonen av "Meyers fantastiske menneskeaper", og Gunnar Eide med begeistret stemme fra Elverhøy-scenen i Egersund utropte Alette Herigstad fra Sandnes til Egersundprinsesse, kulminerte også den kveldslige kampen om den beste køposisjonen foran kafé Aleksander ved hotel Atlantic.
Kvelden er lørdag 22. juli 1967, klokken ca. 20.20.
Det er en mild sommerkveld som snart skal bli het. Køknuffingen er forspillet til en kamp som setter det gamle slaget på Parra i skyggen. Slaget langs Jernbaneveien inneholder helt andre og langt flere ingredienser enn gutters gretne kamp om gateterritorier.
Frøene til urolighetene ble sådd et års tid tidligere. Da ble det italienske entreprenørselskapet SNAM Progretti tildelt hovedentreprisen på byggingen av Shell-raffineriet i Risavika. Firmaet, som var hjemmehørende i La Scala-operaens hjemby, Milano, var internasjonalt anerkjent som ledende innenfor bygging av oljeraffinerier. Det hadde bygget slike over hele verden, og det var ingen overraskelse at det også fikk jobben i Sola.
Risavika bød også på arbeidsoppgaver for norske firmaer, men det var italienere som trakk i de fleste av bestemmelsestrådene. På det meste var det omkring 600 italienere i arbeid i Risavika, de fleste av dem bosatt i campingvogner. De jobbet lange og harde dager.
De var også merkbare i det stavangerske selskapsliv. For mange av de lokale jentene var italienerne en vidunderlig doft av den store verden. De var belevne og dannede, og selv om de fleste av dem bare snakket italiensk, er kjærlighetens språk sterkt internasjonalt. Mennesker møtes i tett dans i hete omgivelser, og søt musikk oppstår i hjertene.
Hvor lokale sjarmører gned seg inn på jentene med inspirerende spørsmål som: ”Ska me dansa, eller”, gikk italienerne til verket med kyss på hånd og con amore på leppekanten. Italiensk kurtise sto høyt i kurs hos mange jenter. Altfor høyt, mente mange innfødte gutter.
Synet på italienernes tilstedeværelse i selskapslivet var åpenbart sterkt kjønnsbestemt. ”Jentene ska me ha for oss sjøl,” var den tause tale som også var ment å bli forstått på italiensk.
Køen utenfor Alikken var stedet hvor folk møttes, uavhengig av hvor voggen hadde stått. Det var Stedet i byen. Satt du der lenge nok, kunne du faktisk risikere å få utdelt en kelnerjakke og bli tildelt din egen serveringsstasjon. Det skulle ha hendt.
Det var heller ikke underlig at de italienske raffineribyggerne trakk mot Alikken. Et sikkert og gjenkjennelig kveldstegn med Alikken var køen. Du skulle smøre din tålmodighet før du fikk slippe inn i det dystre lokalet for å smøre din hals. Hvis du måtte spise på kafeen, kjente du ikke de rette kelnerne. Et patentsmørbrød på Alexander var som en bibelsk bespisning, det mettet mange…
Det lå også i køluften en norsk forståelse av at nordmenn burde ha forrang i køen. Det var vårt Atlantic. Og hva skulle nå vi med de utlendingene? Spesielt godtfolk som hadde vært til sjøs som femtenåringer, visste mye om ”de der degosene” som bodde i ”de der degoslandene der nede.”
Fredag 21. juli skjedde noe som ikke mange la merke til. Episoden ble hverken notert i politiprotokollen eller i avisspaltene. Fire nordmenn gjorde sitt beste for å stramme og banke opp en italiener. Sannsynligvis var bakgrunnen sjalusi. Italieneren skulle ha forsøkt å sjekke opp ei jente som var sammen med en som kjente en av oppstrammergjengen.
Italiensk blod kan også bruse hett. Hevn er slett ikke noe ukjent begrep. Dagen derpå var den oppstrammede italieneren tilbake i byen. Nå hadde han også tatt med seg forsterkninger. Han hadde en sak å ordne, og visste at hvis han skulle finne slagbrødrene fra kvelden før, var Alikken det rette stedet å starte letingen.
Og dermed er vi fremme ved lørdagskvelden.
Det begynner med ukvemsord i køen. Din… italiener, ikkje press deg inn i køen. Det var meg så sto der. Se å kom deg vekk for... Dokkor har kje någe her å jørr. Hold dokker der dokkor hørre jemma. Me vilkje ha dokkor...
Det som startet med skjellsord, fortsatte med knuffing. Med forsøk på utskyving av køen før det kom til slag og spark. Med springskaller og blodige neser.
Hovmesteren på Atlantic prøvde å roe skabhalsene. Han fikk seg et svingslag som han kjente. Etter hvert var køen en bølgende bevegelse av slåsskjemper som straks fikk støtte av flere forbipasserende. Det måtte gå galt.
Det ble en kamp mellom lokalbefolkningen og italienere. Det ble ringt etter politiet fra hotellet, men politiet så ganske fort at den vanlige lørdagsstyrken ikke var nok til å hamle opp med denne type gateslagsmål. Forsterkninger ble hentet fra Vatneleiren hvor en MP-avdeling på 19 mann ble beordret til krigsarenaen.
Hvordan stoppe slaget, var politiets dilemma. Stadig flere strømmet til for å kjempe på valen. En bergenser som kom kjørende i en drosje, ropte: ”Stopp!” til sin sjåfør, hoppet ut og kastet seg inn i kampen. For sent oppdaget han at han var havnet i feil flokk. Han befant seg i den italienske gjengen og fikk kjenne hvor mye vondt tørre stavangernever kan gjøre på en bergensk buk.
Politiets strateger fant en løsning på problemet. Dersom det klarte å jage italienerne mot jernbanen og inn i bussene som kjørte mot Sola, ville krigen ebbe ut. Med italienerne ute av krigssonen, mente politiet at den fredelige lørdagsstemningen ville bli gjenopprettet.
Nå får imidlertid heller ikke 80 italienere plass i en buss. Det trenges flere gode busser. De var det heller ikke lett å få tak i. Heller ikke var det lett å få skilt klinten fra hveten, innfødte slagbrødre fra de tilreisende kjemper.
Først i den første midnattstimen, etter at slaget hadde vart i drøye fire timer, kunne politistyrken og MP-troppen blåse sin tappenstrek, våpenhvilen syntes inntrådt. De fleste italienerne var satt på bussen og fordrevet fra sentrum. Atskillige lokale var blitt tilsnakket. Rett nok hadde ikke politiet lest opprørsloven, men det var sannsynligvis stadiet før.
Det er relativt forskjellige oppfatninger av hvor mange som var involvert i slaget. Sikkert er det at to av italienere ble arrestert. Den ene for å ha slått ned hovmesteren, og den andre for å ha slått til en hotellgjest som plutselig befant seg i veien for en italiensk knyttneve. De ble begge sluppet ut i løpet av natten.
Fem av de lokale kampdeltakerne ble også arrestert. De ble satt inn i noen timer til nedkjøling av temperamentet og senere sluppet ut. Dermed kom de for sent til å delta i et slagsmål som startet en times tid etter at fredspipen var tent på politikammeret.
Ved 02-tiden braket nemlig en del av lokalbefolkningen igjen sammen utenfor hotellet. Gjestene klaget på at de ikke fikk sove, men denne gang fikk politiet fort kontroll på flokken. To ble arrestert, og de slapp ikke ut før de var durabelig nedkjølt. Avhetingen tok hele natten, og det meste av dagen derpå.
Hva som var årsaken til at disse tumultene utviklet seg så voldsomt, vet formodentlig bare gudene. Ingen jordiske borgere kunne gi noen forklaring. Det bare begynte, som det etterpå ble sagt fra mange av de impliserte.
Da de skadede ble sjekket, måtte to italienere kjøres til sykehus. Den ene med brukket ankel, mens den andre ble behandlet for en brukket nese. Ingen lokale deltakere hadde fått skader som krevde sykehusbehandling.
Politiinspektør J. S. Landmark var bekymret for utviklingen. Han løste saken ved å ilegge italienerne et slags portforbud. Helst burde de holde seg i ro ved teltene på Sola. Skulle de til byen, måtte de i hvert fall ikke opptre i flokk og følge. Og de fikk beskjed om å bevege seg langt bortenfor kafekøer. Det betød at Alikken ble en forbudt sone for italienere.
Atlantics restaurantsjef, Tollef Hornseth, rykket ut til forsvar for italienerne. Han påpekte at de var kjekke gjester som visste å oppføre seg. Han ville heller komplimentere dem for oppførselen framfor å kritisere den. Selvsagt hadde det hendt at også italienere måtte nektes servering, men det skjedde mye oftere med nordmenn, sa Hornseth.
Også flere leserbrevskribenter reagerte sterkt, med innlegg forfattet med pekefingrene. Det het for eksempel at ”Vi tror at tiden er kommet for norsk radio og norske aviser til å vise tilbakeholdenhet når det gjelder rapporter om raseopptøyer fra anglosaksiske land. Det kan virke skadelig for lettpåvirkelige sinn”, sto det i et gruppeskriv ( på vegne av flere) som også fryktet hva Europa ville mene om nordmenn når hendelsen ble rapportert i verden.
Andre skribenter mente at slaget viste det norske mindreverdighetskomplekset. ”Ikke kan vi oppføre oss fint på bortebane, men verre er det at vi heller ikke kan gjøre det hjemme. Når vi kommer inn i fellesmarkedet, hvordan skal det gå med oss når vi ikke kan opptre dannet overfor en håndfull gjestearbeidere fra Italia? Vi må få vekk det Peer Gyntske, var det kontante kravet.
Og med det, senket freden og fordrageligheten seg over by og land, mann mot mann…
Mr Engwall Pahr-Iversen