Bror min, Kjell Oddvar, som er sju år eldre enn jeg og som derfor visste det meste som var verdt å vite, fortalte meg alltid at den gamle Adams umåtelige begjær etter en bit av en usedvanlig forbuden frukt, førte til mange katastrofale konsekvenser for menneskeheten. Langt flere enn dem som søndagsskolelærer Espedal doserte ukentlig på Nasareth.
Gamle Espedal nøyde seg med å utbrodere det store etegildet i en hage i Eden. For denne lastebilsjåføren som hver søndag formiddag iførte seg lærerantrekket, var konsekvensene av å spise den forbudne frukt – eller gå på nøst, som han helst sa, sannsynligvis med tanke på uvelkomne barnebesøk i sin egen eplehage – svært viktige å notere i minneboken, og ikke utelukkende i glemmeboken.
Kong Sigurd Jorsalfars begjær etter å få fatt i en treflis fra Kristi kors, fikk ikke samme sort konsekvenser for menneskeheten, påpekte bror min, men til gjengjeld fikk det merkbare følger for folket som bodde mellom bakkar og berg utmed havet, i det nære nabolaget til et Kvalaberg …
Hadde ikke den langt fra salige Sigurd søkt etter et lykketreff på det eldgamle korset, er det heller tvilsomt om det hadde blitt noen Bispeladegård bortenfor Breiavatnet. Uten nettopp en slik avlsgård hadde det nok heller ikke blitt noe Hillevåg, doserte bror min gjerne på vårt felles soveværelse på loftet, før han falt i tvil om han var i ferd med å legge seg, eller å stå opp.
Etter at Kjell Oddvar var blitt enig med seg selv om at det faktisk var leggetid, og at tiden for en personlig oppstandelse først fulgte etter noen nattetimer, fortalte han meg at Hillevågs historie egentlig kan ha startet med at den stadig reiselystne Sigurd fikk det for seg at hans livskall på jorden også innebar en nokså spesiell transportoppgave. Han skulle hente hjem til Norge en bit fra et trekors reist på en fjern høyde, langt bortenfor både berget det blå og Soria Moria.
Sigurd Jorsalfarers farefulle ferd skulle føre han til Golgata på jakt etter denne flisen som stammet fra korset hvor Jesus hadde slengt ut sine siste bebreidelser til den åndelige faderen som visstnok skulle befinne seg høyt oppe i det blå.
Nå fortalte verken bror min eller historien noe om at Sigurd oppnådde sitt mål på jorden. I hvert fall finnes det ikke noe korsminne fra Golgata i Domkirken. Ellers ville nok domprost Svanholm ha nevnt det i en usedvanlig utvidet bisetning når han gjenfortalte historien om det stakkars, danske pikebarnet som ikke hadde mange trestikker – påført et tynt lag svovel – å varme seg med i julens kulde.
Hvis Sigurd fikk tak i en flis, kan den ha satt seg fast i en finger og blitt til en verkebyll som han måtte gjøre kort prosess med, formodentlig på samme måte som da han kvittet seg med sin dronning Malmfrid. Da Sigurd fikk øye på den skjønne Cecilia – som muligens stammet fra Hundvåg, skjønt bror min tvilte sterkt på det, for han foretrakk ei langbent jente fra Hinna – ble turisten Sigurd rammet av mer enn en flis fra Amors bue. Han ble tydeligvis truffet av en tømmerstokk.
Uavhengig av hvilken flygende gjenstand det var, ble han rammet rett i et hjertekammer, og straks sparket han ikke bare sin dronning ut av sengen, men også alle de frillene som hadde sørget for å holde han varm når vinteren blåste iskulde over mann og mus. Heller ikke Bjørghild Olavsdotter, som hadde avlet Sigurds datter, Kristin, fikk lenger øyenkontakt eller annen kontakt med jorsalfareren. Sigurd så bare Cecilia – som han ville gjøre til sin nye dronning.
Bror min slo alltid opp et stort lerret, og fortalte fargerikt at biskop Magne i Bergen ikke hadde noen som helst sans for verken en kongelig skilsmisse eller monarkens øyeblikkelige gjengifte. Som bergensere gjerne har gjort gjennom tidene, sa han tvert nei til bønnen fra Stavanger. Sigurds svar på biskopens bestemmelse var like kort og kontant. Han utbrøt på sitt tungemål et slags «eg ska trega deg igjen», mente bror min.
Sigurd opprettet ganske enkelt et nytt bispedømme, hentet hjem en engelsk benediktinermunk, og lot munken forstå at hvis han ville gjøre et betydelig karrieresprang, måtte han gjøre to ting i rask rekkefølge: Først oppløse Sigurds ekteskap med Malmfrid, og deretter erklære Sigurd og Cecilia for rette ektefolk å være.
Munk Reinald, som mer enn gjerne ville bli biskop Reinald, oppfylte kongens kontante ønsker. Også han hadde to betingelser: Reinald krevde at Sigurd skulle bygge en katedral i Stavanger etter mønster fra Winchester, og at den nye biskopen skulle få sin egen bispegård.
For meg var det alltid unødvendig å spørre bror min hvor disse historiene hans egentlig skulle ende. Det ordnet han på egen hånd. Fordi han formodentlig alltid ville ha et fornuftig svar, spurte han aldri meg, men utelukkende seg selv.
Derfor svarte han seg – samtidig som han fortsatte å fortelle meg – at den gården som Reinald fikk, ble kalt for Bispeladegård. Den strakte seg fra Breiavatnet til Ekeberget. Eiendommen ble skilt ut fra en av Erling Skjalgssons gamle eiendommer i Stavanger, Eichanesgården som omfattet atskillig mer av byen enn den delen som noen i dag kaller for Eiganes, mens andre tviholder på det stedsnavnet som ble forkynt i de pent møblerte stuene: Egenes.
«Og simsalabim,» tryllet gjerne bror min til et slags postludium, «så vet selv du, at i Hillevåg finnes det et gatenavn som direkte stammer fra Bispeladegård, nemlig gatenavnet Bispeladegård, hvor dere både spiller fotball og slår brennball til stor irritasjon for mor til Jakob.» Fru Jacobsen likte ikke å få baller over det alltid hvitmalte gjerdet og inn i hagen sin, minnet han meg om.
Jakobs mor var nemlig en sann mester i å beslaglegge baller, små så vel som store. Hun gjorde aldri forskjell på dem. Alle ballene ble straks tatt hånd om, og ble ikke tilbakelevert før synderen hadde ringt på hennes dørklokke, tilstått sin ballbrøde og lovet å ikke mer bedrive balleri i nærheten av hennes eiendom. Som alle andre løfter hadde også disse et datostempel. Det varte ikke lenge før ballspillet ble en repetisjonsøvelse.
«Du kan jo lese mer om Hillevågs historie sjøl,» foreslo bror min, før han mer enn gjerne holdt fram med sin forelesning ved å peke på at en usedvanlig, kombinert, menneskelig innretning, veimester, kaptein, kystvernsjef – det var åpenbart ingen grenser for hvor mange yrkestitler karen hadde – Peder Klow overtok eiendommen og bosatte seg på Bispeladegård i 1789.
Hvorfor bror min var så opptatt av Peder Klow, fikk jeg aldri vite. I stedet understrekte bror min sterkt at Peder Klow etter hvert engasjerte seg sterkt innenfor eiendomshandel. Han både kjøpte og solgte eiendommer i Stavanger med betydelig fortjeneste. Spesielt skulle han ha gjort god forretning ut av Bergene og Olavsgrunnen.
«Det kan være nyttig for deg å vite – » sa bror min, «selv om det er den såkalt unyttige vitenen du kommer til å få mest glede av i livet – at da Peder Klow døde som en barnløs enkemann, testamenterte han bort hele formuen. Blant annet satte han av 262 sølvspeciedaler til et legat for fattige enker. Som takk fikk Peder Klow senere oppkalt en gate etter seg i Stavanger.» Bror min antok at det var en bekreftelse på at den ene tjenesten var den andre verdt.
På slutten av 1700-tallet startet Peder Klow med å selge ut Bispeladegård, stykkevis og delt. Den første som fikk kjøpe en del av Hillevåg, var møllemester og mechanicus Friderich Petersen, og det er med denne salgskontrakten at Hillevågs nyere historie starter. «Med den rykker nemlig familiene Petersen og Køhler inn på arenaen i Hillevåg og bygger opp det som skal bli et imperium,» sa bror min, før han minnet meg om det at fra nå var min ukentlige oppgave å sope ren fortauskanten foran huset vårt. Han følte åpenbart et behov for en passende pust, ikke bare i bakken, men aller mest i munnvikene.
Å sope gadå, det hadde helst vært bror min sin faste fredagsjobb, mens jeg hjalp til med et feiebrett for å få vekk støvet som han samlet sammen. Langs hele Hillevågsveien gikk det folk før klokken 19 på fredagene med sopekoster i hendene for å gjøre fortauskantene helgeklare. Hvorfor arbeidet skulle være fullført til klokken 19, var ikke skrevet opp i noen bok. Det var bare sånn det var blitt.
Bror min sopte ikke bare utenfor vårt hus. Vi fjernet også fortausstøvet foran et av nabohusene. I det huset bodde det tre søstre – ingen av dem var gift, men den ene hadde vært svært nære på, fortalte alltid farmor uten å gå i nærmere detaljer om hva det avstandsbegrepet innebar – og far min hadde bestemt at å sope gadå ikke var noen oppgave for kvinner. Den jobben kunne bror min og jeg gjøre. Det var sånn den gang. Folk brydde seg ikke så mye med hverandre, men om hverandre …
I den velbrukte, familiære utgaven av Illustrert Norsk Konversasjonsleksikon sto det: «Hillevaag, jernbanestation med tæt samling huse ved Jæderbanen, straks syd for Stavanger, Hetland herred. I H., der ligger ved en bugt av Gandefjorden, bor der 362 mennesker. Der er flere fabriker, saaledes H. fabriker (uldspinderi, væveri og dampfarveri), en kemisk fabrik og en sardinfabrik.»
Mitt Hillevåg var imidlertid både noe annet og mye mer. Den ene yttergrensen for mitt Hillevåg gikk ved Skjæringen. Det var en fjellskrent som skar seg fra Eikeberget og ned mot sjøen. Gjennom Skjæringen var det at den ene enden av den utstrakte S-en som hovedveien minnet mest om, flatet ut og strakte seg nokså snorrett gjennom de mange åkerlappene som utgjorde Sommerro, Mariero, Kristianslyst, Harholen og Vaulen før veien igjen buktet seg som en slange gjennom deler av den gamle Hindalsskogen hvoretter den igjen rettet seg opp på sin ferd gjennom Hinna og utover mot Jåttå, Lura, Sandnes, og andre fjerntliggende steder.
Like før Skjæringen lå Maskinhuset, som også representerte endepunktet og snustedet for trolleybussen, det elektriske, kollektive transportmidlet som bandt by og land sammen. Hillevåg lå i landbrukskommunen Hetland og klenget seg rundt Stavanger som en pågående frier.
Spesielt i kaldt vær og ved krappe svinger kunne «trolleystang-kloene» miste festet i ledningene. Det førte til at bussen bråstoppet. Den mistet drivkraften og dermed fremdriften. Sjåføren måtte deretter krøke seg ut fra sitt trange sittested og gå ut av bussen, for å plassere trolleystengene på rett ledningsplass igjen. Det gikk ikke alltid ved første forsøk. Det kunne stundom ta tid før bussens kontakt med ledningskraften igjen var opprettet og bussen rikket seg i gang.
Det fantes et relativt fast sted på rute nr. 1 hvor forbindelsen med strømkraften ofte ble borte. Det var i svingen ved Rogaland Politikammer på Lagårdsvegen i retning mot sentrum. Den svingen måtte, spesielt vinterstid, tas med følsom pedalfot for å forhindre en bråstopp.
Det skulle en spesiell teknikk til for å få trolleybussen til å kjøre jevnt og behagelig. Noen av sjåførene var daglige påminnelser om at det ikke nødvendigvis er sant at øvelse gjør mester. Selv om de kjørte hver dag, rikket og rikket de med bussen slik at passasjerene mumlet for seg selv: «Å, de e han der verkeligge Rikkien så kjøre i dag…»
Ledningsnettet til trolleybussen hadde feste i huset vårt, og dermed lærte du deg tidens gang. Du fikk en slags tidsmaskin i ditt indre. Hvert tiende minutt kunne du nemlig fornemme et «dunkdunk» gjennom husveggen. Det var en påminnelse om trolleybussens tur gjennom Hillevåg.
På skrå overfor snuplassen ved Maskinhuset lå bedehuset Nazareth. Den lille, hvite bygningen var blitt oppkalt etter en liten landsby i Jødeland som i sin tid hadde huset en mann og en kvinne som fikk det som folk flest i Hillevåg nok ikke ville ha sagt var et uekte barn. De ville nok ha nøyd seg med å tenke det, og nikke sine moralske meninger om kvinnens livsførsel megetsigende til hverandre. Stundom er den tause tale den tydeligste.
«Du trenger ikke alltid si det du tenker, og du skal heller aldri tenke stygt om andre,» sa alltid mor min. Mormor var alltid mye klarere i talen, aller mest når det kom til de bibelske beretningene. Hun snakket derfor stadig om at en hellig ånd også skulle ha vært til stede før denne fødselen, som skjedde før ekteskapet mellom Josef og Maria var inngått – men uten at mormor noen gang nevnte at Josef og Marias første avkom var blitt født for tidlig. Barnet var kommet som bebudet, påpekte hun.
Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke burde spørre mormor om denne hellige ånden, hvorvidt den hadde utført den samme jobben som frøken Løland hadde stått for hjemme hos oss en sen marsdag i 1944. Frøken Løland var jordmoren som egenhendig hadde knyttet min navleknute under overoppsyn av doktor Isefiær. Det var en knute som i tidens fylde lærte meg at det i hvert fall er noe som kommer av seg selv og helt uten noen hjelpende hender, til et menneske, nemlig lo i navlen.
Den historiske fødselen på bortebane i Betlehem var årsaken til at Nazareth – ofte temmelig lenge etter at julen var vel overstått – var åstedet for en juletrefest i regi av søndagsskolen. Juletrefestene hadde sitt faste mønster og sin standardmeny. Hver deltaker fikk utlevert en papirpose som inneholdt to stykker mykt bakverk som var formet som en S, og som var påført et tykt lag med sukker.
Min mor mente at selv om S-ene alltid smakte godt, var det nok helst tannlege Gripsrud som ville ha størst glede av dem. Den stadige sukkerspisingen blant barna ville nok sørge for hans sysselsetting.
Etter at S-ene var blitt omhyggelig fortært og sukkerstrøet hadde funnet sin plass på både bukser og gulv, og de mange englene fra Håkon Bastiansens flanellograf flere ganger hadde falt flatt til det slitte golvbelegget i lokalet – noen nissemann besøkte aldri disse juletrefestene, men til gjengjeld var «onkel» Bastiansen alltid hjertelig til stede med bibelske beretninger som han illustrerte med å feste fargelagte figurer på en flanelltavle – var tiden inne for juletrefestenes årlige høydepunkt, den kollektive oppblåsingen av kakeposene med tilhørende smelling mens søndagsskolelærer Espedal fortvilt forsøkte å mane den elleville forsamlingen til ro. Det var en strid han tapte hvert eneste år.
Einar, som bodde fem hus bortenfor vårt, var to-tre år eldre enn jeg. Han var bløder, og ble derfor omfattet med en enorm omsorg av alle. Han måtte nemlig ikke begynne å blø, for da kunne han dø, som de voksne sa. Einar fikk følgelig aldri lov til å gjøre noe som helst. Heller ikke blåse opp og smelle kakeposer. Du kunne jo aldri vite, som vi ble formant.
Bløderen ble derfor en permanent tilskuer til alt det vi andre holdt på med. Vi visste ikke hva sykdommen hans egentlig innebar. Det ble bare fortalt at vi alltid måtte være ytterst forsiktige med Einar. Vi måtte ikke dunke til han, og alltid forhindre at han falt. Einar var en skjør gutt, og måtte derfor alltid få langt finere behandling enn dagligservisene fra Fajansen fikk.
«Disse servisene finnes det alltid mer enn nok av, mens Einar – som alle dere andre – er helt unik og helt uerstattelig,» sa alltid mor min som en begrunnelse for at han ikke skulle være med på leken, og dermed heller ikke få smake steken.
Farmor, som nøye studerte sine ulike ukeblader, fortalte meg imidlertid at blødersykdommen egentlig var en engelsk, kongelig sykdom som bare rammet guttebarn med blått blod. Det var mødrenes deres som bar sykdommen, mens det var deres sønner som ble rammet av den. Døtrene slapp fri, men kunne føre sykdommen videre til nye generasjoner.
Jeg våget imidlertid aldri å si høyt at jeg stundom ønsket meg at Einar kunne få seg bare en bittebitteliten rift i huden – slik at jeg kunne få sjekket fargen på blodet hans. Var det virkelig blått?
Mormor hadde en helt annen oppfatning av hans sykdom. Hun mente at det måtte ha vært noe som hadde vært galt med oldeforeldrene til Einar. Etter hennes mening var en del sykdommer en konsekvens av at Herren hadde ulike måter å prøve sitt folk på, som hun sa – med det bror min kalte for den sakrale stemmen. Det var den hun brukte på søndagsmøtene i baptistmenigheten i byen.
Mormor var nemlig helt klokkeklar på at Herrens straffedom alltid rammet i det tredje ættleddet. Det hadde hun fra utallige artikler i «Evangelisten». Det var et blad som sto til troende, mente madammen fra Malmei.
Einar var derfor aldri med på gateleken annet enn som en slags observerende sekretær. Når vi konkurrerte – enten på ski eller ved å kappspringe – var det Einar som noterte tider, og var det som de voksne kalte for sekretariatet. Han hadde orden i sine papirer.
Det var kanskje derfor at han også laget et kart over Hillevågsveien hvor han nøye plottet inn hvert eneste hus. Han var ikke i tvil om at kartet en gang ville komme til nytte. Han sa at han hadde lest en bok som han kalte for en Stavangersk Cicerone, og ville lage en tilsvarende for Hillevåg.
«Carl Lous gikk gjennom Stavanger for mer enn hundre år siden, og skildret gate etter gate. Jeg skal nøye meg med hovedveien,» sa han og pekte på nabohuset til det gamle skolebygget. Jeg visste hva han ville si. Jeg hadde hørt det mange ganger før, både fra han og bror min.
I det første krigsåret hadde nemlig et tysk fly truffet hustaket ved en antatt tilfeldighet, og en liten guttunge ble drept. Jeg visste hvordan gutten så ut, for han var avbildet på sin gravstein på Hetland kirkegård. Det var ikke vanlig med fotografier på slike minnesteiner. Det var langt mer alminnelig at man tok med seg sin yrkestittel inn i gravens kammer, enten man nå hadde vært disponent, byselger, eller overpostpakkmester i særklasse, i den jordiske tilstedeværelsen. Gravsteinene fortalte hva man hadde vært, men ikke lenger var...
Den gamle trebygningen som huset folkeskolen, lå rett ved siden av dette huset. I den ene enden av skoletomten pågikk byggingen av det som skulle bli den nye skolebygningen, en svær murbygning som kunne ha vært en kopi av tidligere tiders skolebygg. På samme måte som de fleste kirker på 1800-tallet var blåkopier av en kirke som en eller annen for lengst fortrengt kirkearkitekt hadde hatt ansvaret for, var skolebyggene, et hundreår senere, også ganske like hverandre. De besto av noen store, firkantede bygninger som delvis omkranset et asfaltert atrium.
Skolen skulle åpenbart ikke være en lek, heller ikke i friminuttene.
Den nye skolen ble ikke bygget med gymnastikksal. Det fikk være måte på ekstravaganse, fortalte far min at det var blitt sagt i Hetland kommunestyre da det ble bevilget penger til et nytt skolebygg i Hillevåg. I stedet ble det reist et digert uværsskur som visstnok med noen tid og bedre økonomiske stunder, kunne bli bygget om til en gymnastikksal.
Mens kommunestyremedlemmene ventet på bedre tider, brukte folkeskolen gymnastikksalen til Framhaldsskolen. Den lå i den gamle tyskerleiren i Kvaleberg og var også tilholdsstedet for folkeskolens to første årskull. Det var ikke rom for disse novisene i de gamle trebygningene før den nye skolen sto ferdig.
Nå var det sjelden at vi hørte lenge på Einars detaljskildringer om husene langs Hillevågsveien. Vi kjente jo både husene og innholdet i dem minst like godt som han gjorde. Langs Hillevågsveien – fra Skjæringen til Folkets Hus – fantes det på femtitallet fjorten kolonialbutikker. I tillegg var det langs begge sider av veien flere forskjellige forretninger, for eksempel et meierutsalg, et sykkelverksted, en slags skraphandel, et apotek, en skomaker, en kombinert sko- og blomsterbutikk, en malervarehandel, et konditori, et bakeriutsalg, en elektrisk forretning, en jernvare- og altmuligbutikk, en bok- og papirhandel, en avis- og bladkiosk, to trikotasjeforretninger og, ikke minst, to frisørsalonger.
Men det fantes flere bygninger langs veien. I dem lå en brusfabrikk, en møbelfabrikk, en sykkel- og barnevognfabrikk, en blikkemballasjefabrikk, en trikotasjefabrikk, to bensinstasjoner, tre pølsebuer og et bakeri. Det var mer enn nok av alt. Folk kunne faktisk leve sitt liv i Hillevåg. Det var bare når bedemannen hadde tatt seg av dem, at folk nødvendigvis måtte til byen. Gravplassen lå nemlig ved Hetlandskirken, riktignok i et område som hadde tilhørt Hetland kommune i tidligere tider.
Jeg syntes alltid at det var artig å studere en slags liten vorte som hang på et hus som lå rett over gaten fra vårt. I den vorten reparerte Westnes sykler. Han var en nevenyttig mann som sjelden sto i beit om en sykkel manglet spiler i hjulene eller bare en bitteliten bit av kjedet.
«Westnes fikser det fort,» sa alltid far min, som selv aldri syklet, men som lot Westnes lappe dekket hver gang jeg punkterte med den gamle sykkelen til mor. De forholdsvis faste fingrene til far min egnet seg ikke til å feste små lapper på hull i innerslangen på et sykkelhjul. Skulle dekket bli reparert innen rimelig tid, måtte derfor Westnes ta lappesakene i sine hender.
De praktiske gjøremål var ikke far min sin sterke side. Han foretrakk musikkinstrumenter framfor alle andre. I kjellernedgangen vår fantes det for eksempel et vindu som i alle de årene jeg kunne huske, hadde vært knust i det nederste venstre hjørnet. At det knuste vinduet aldri ble byttet ut, skyltes ikke bare at min far stadig utsatte praktiske operasjoner inntil noen andre gjorde dem for han, men mer at han hadde funnet ut at vindushullet også hadde en praktisk funksjon.
Den eneste låsen på den døren som førte fra gårdsplassen og inn i kjellernedgangen, var en krok på innsiden av døren. Ved å stikke en av de stengene som holdt snorene oppe på tørkestativet, inn gjennom hullet i vindusruten og sikte deg ned og inn mot dørkroken, kunne du – med litt trening – klare å vippe den ut av sitt feste, og dermed få åpnet døren. Det kunne komme godt med dersom du hadde glemt husnøkkelen, forklarte alltid far min vinduhullets ustanselige tilstedeværelse med. Mor min nøyde seg med å si «ja, ja Ottar» med et tonetrykk som bror min forklarte meg: det innebar slett ikke noen takk skjebne…
Ved Westnes-vorten fantes forøvrig fortsatt atskillige spor etter krigsårene. Deler av Veumveien, som førte til Bersagelveien, var en kjempesvær asfaltert flate som de tyske troppene som hadde vært stasjonert i Hillevåg, hadde brukt som paradeplass. De gamle kasernebyggene som omkranset den asfalterte appellplassen, var i fredsrusen blitt tatt i bruk som fabrikklokaler, enten for å lage kjølemaskiner eller for å lakkere biler.
Langs denne veien hadde Lima åpnet en slakterforretning i første etasje av sitt bolighus. Selv om ikke Lima var utdannet slakter, var broren det, og dermed svevde en broderånd over pølse- og påleggsproduksjonen i det lille bakværelset. I butikklokalet svevde en tilsvarende søsterånd. Det var de to svigerinnene som styrte det meste, med rause hender. De var ikke snaue på vekten når de solgte sin påleggsspesialitet, «litt av hvert» som den het på konespråket.
Det ble alltid mye av hvert, enten det var den tynne og lange, eller den lille og trinne svigerinnen som ekspederte. De var ulike på alle vis – ikke minst i dialekt – men like i kundebehandling. Du fikk alltid et smil sammen med varene og vekslepengene, sa folk flest.
Det var helst Hillevågs koner som handlet i butikken. Jeg var et unntak, fordi min mor var i sin brodeributikk i byen, mens min mormor holdt hus i hjemmet. Hun handlet ikke.
Den eldste slakterforretningen i Hillevåg var imidlertid Bjørnsens butikk. Familien bodde i annenetasjen, og hadde utsalget og produksjonsrommet i første etasje. Det var en butikk hvor slakteskrottene hang som veggpynt, og hvor Bjørnsen – iført slakterkalott og lett blodstenket skinnforkle – vandret omkring bak disken med sin skremmende kjøttøks, alltid beredt til å kutte en kotelett eller fem.
Noen damer – som min mor mente måtte være usedvanlig lite finslige mennesker – hadde en gang ymtet frampå om at fru Bjørnsen gjerne hvilte et par fingrer i vektskålen når hun veide kjøttdeig. De fikk alltid mer når de kjøpte to mark kjøttdeig hos Bjørnsen selv, enn når de ble betjent av hans fru, var disse damenes bevisgrunnlag for den vektmessige mistanke.
«Bjørnsens er hjertelige mennesker som er gode og trofaste medlemmer av menigheten,» var min mors bastante begrunnelse for sin ubetingede frifinnelse av fruens fingerforhold til vektarmens bevegelser.
Begrepet Bjørnsens var ikke tilfeldig. Forunderlig få av femtitallets fruer hadde fornavn. De omtalte hverandre – og ble selv omtalt – som fru, etterfulgt av etternavnet. Bare de ugifte ble kalt ved fornavn. Det virket som om den ekteskapelige omfavnelse fort fjernet fruenes fornavn. Ved sitt rituelle og dobbelte ja foran den vigslende prest, fikk bruden straks brudgommens etternavn og mistet samtidig sitt eget fornavn. Noen tolket det som et talende tegn på at hun nå gikk ut av et gammelt og inn som en del av et nytt familiært kollektiv.
Ektemannen ble helst kalt bare ved etternavn, men uten at han dermed fikk forstavelsen herr.
Hans fornavn forble skjult. Det var bare på tomannshånd at svært nære venner kalte hverandre ved fornavnet. Derfor kjente jeg stort sett nabolagets ektemenn bare ved etternavn.
Ble det referert til ekteparet, ble det gjerne lagt en s til etternavnet. Da dreide det seg om Hansens eller Nilsens. Det var vel en språklig forkortelse av Hansen sine og Nilsen sine. Derfor var det naturlig for mor min å referere til «Bjørnsens» selv om de både var nære venner og medlemmer av samme sekt, baptisten.
I slakterens nabohus holdt doktor Botne sine medisinske seanser i størstedelen av første etasje, mens han og familien bodde i annen etasje. Det gjorde at han kunne drive en medisinsk døgnvakt for sine pasienter. Han kom når han ble kallet.
I et lite hjørne av første etasje hadde postkontoret sitt innsmett. Bak gitterskranken regjerte fru Samuelsen og frøken Haug. Med tålmodige fingrer limte de inn og stemplet og signerte på en- og to kroners sparemerker i Postens sparebøker.
De kjente alle sine kunder og hadde aldri behov for å spørre etter legitimasjon. Det var bare folk fra Hillevåg som brukte kontoret likevel. Det ble annerledes da Postgården ble ferdig og filialen flyttet inn i de nye og større lokalene. Da hadde åpenbart posten fått ny ledelse og nye direktiver. Da spurte fruen og frøkenen alltid om legitimasjon – selv om de hadde kjent deg siden du ble trillet i vogn i deres nære nabolag.
Minner fra fortiden fantes det mange av i Hillevåg, uten at noen nødvendigvis ville finne på å kalle dem fortidsminner. «Tappen» var for lengst opphørt å være en bensinstasjon selv om en gammel bensinpumpe fortsatt forkynte at den en gang hadde sluppet ut drivstoff av merket Nor.
Nå var «Tappen» en tilsynelatende usystematisert lagerplass hvor et par generasjoner Beier handlet med det meste og de fleste. Det var en slags finere skraphandel – blant atskillig annet. Det var bygget opp etter et Askeladd-prinsipp. Alt kunne komme til nytte – en gang. Og du fant det du hadde behov for – når – og ikke minst hvis – du snublet over det.
Det var alltid noe som foregikk i de gamle lokalene på «Tappen». Det var ikke bare bensinpumpen som minnet om fornstora dager. Også en rampe som bilene skulle kjøre opp på slik at reparatøren kunne stå oppreist under dem for å skifte olje, var på plass. Den ble brukt av oss gutter som en slags ferdighetsbane i sykkeltriksing. Det gjaldt å sykle fortest mulig opp på rampen, stoppe nærmest mulig kanten, og holde balansen på sykkelen i lengst mulig tid uten å måtte bruke bena som støttepunkter.
En gang gikk det skrekkelig galt. Det ble også slutten på vår sykkelakrobatikk. Lille Magne, som alltid fulgte i våre fotefar og sykkelspor, tok overbalanse på rampen, klarte ikke å ta seg for med bena, og stupte ned i bakken sammen med sykkelen.
Sykkelen gikk det relativt bra med, men Magne traff betongfestet til rampen med bakhodet først. Han døde på sykehuset etter noen timer. Det var første gang jeg hadde direkte føling med dødens brutalitet. I det ene øyeblikket lystig lek og latter, i det neste frykt og fortvilt forvirrethet.
Det hadde jo alltid gått godt på rampen, var vår egentrøst som ikke var til særlig nytte. Magne var jo borte for alltid. Det ble også straks rampen.
De aller fleste kolonialforretningene langs Hillevågsveien hadde navnet til eieren, men en av butikkene var av en eller annen ukjent grunn oppkalt etter Henrik Ibsens fantasifigur Peer Gynt. Kanskje det skyldtes den spesielle varekombinasjonen? I ett butikklokale ble det solgt kolonialvarer, det andre rommet inneholdt ei snoba, hvor det ble handlet med tobakk, sjokolade og ukeblader Det var slett ikke noe spesielt eventyraktig over kjøpmannen. Som alle sine trauste kolonialkolleger, hadde han alltid på seg en lagerfrakk og var alltid iført hatt, mens han ekspederte.
Det eneste eventyraktige og fantasieggende med butikken var de to butikkjentene. De visste utmerket godt at vi stirret med lystne blikk på de betydelige bulene som blusene deres bar fram. Jeg var ikke i tvil om at de nøt vår oppmerksomhet. De lærte meg langt på vei å forstå hva slags følelser og fornemmelser som oppsto i «Salomos sjel da Salome lystent ledet han til det kjødelige begjærets bredd», som det het fra de søndagspredikende brødre i menigheten.
Butikkjentene var uoppnåelige i livet, men ikke i guttedrømmen. De hadde sikkert sin glede av sin mer enn daglige lek med de lett rødkinnede guttungene, 6-7 år yngre. Vi hadde forøvrig også nøye studert dem med mye mindre klær på seg enn de hadde i butikken. De spilte nemlig håndball i Jarl og opptrådte derfor jevnlig iført kortbukse og småbluse på den improviserte håndballbanen nedenfor grusbanen.
Vi syklet også ofte til Gamlingen for å se Jarla-jentene spille. Damehåndball var den gang et spill som virket sterkt berusende på guttunger, selv om kamputfallet i antall mål var som i en fotballkamp. Nå var det ikke antall scoringer som var målet og meningen med vår hektiske håndballinteresse, men først og mest nærstudiet av løpende kvinner med poppende pupp…
Det var ikke bare butikkjenter som virket stimulerende på fantasien. Det fantes også en butikk som rommet alt som måtte befinne seg mellom himmel og jord – pluss atskillig attåt. Forretningen var som et overflødighetshorn. Den hadde antagelig alle mulige vareslag – og muligens noen umulige med – bortgjemt et eller annet sted i det avlange lokalet, bare butikkeieren fant fram til det. Det gjorde han imidlertid alltid.
Torleiv Bull-Njå som han bare ble kalt på dåpsattesten – i Hillevåg het han aldri noe annet enn Bullen – hadde så mange forskjellige varer i sin forretning at det snaut nok var plass til kunder. Derfor var det også alltid kø til døren, som min mor gjerne sa.
På utsiden lagret han gjerne sine sementsekker og liknende tunggods. Det ble aldri borte. Hillevåg, som også var selvforsynt med sin egen tyv, hadde forunderlig få innbrudd. Når tyven med vekslende mellomrom tok det gods som egentlig var hans nestes, ble han alltid arrestert like etterpå. Politikonstabel Birkedal, som på grunn av sin kroppslengde levde opp til betegnelsen lovens lange arm – det var bare buksene som var i minste laget, mente min mor – behøvde aldri å bedrive etterforskning for å finne tyven. Han visste hvor han fantes.
Bullens sementlager gjorde det stundom vanskelig å komme inn til Hetlandsbanken, som hadde en filial i et slags sideværelse til Bullen. Det var et enmannsbetjent kontor som ikke var et sted for spøk. Den gang var en bank en plass preget av høytid og alvor, og hvor de voksne gjerne tok på finklær selv om de bare skulle betale en regning.
Skulle de også forsøksvis forhandle om mulighetene for kanskje å kunne oppnå et lite lån, vasket de seg ekstra også. Den gang var det ingen bank som sloss om kundene. Du måtte vel heller slåss med banken for å være der. Det var kanskje derfor så mange i Hillevåg hadde sine huslån i Misjonsselskapet. Det var kanskje en enklere bank å forholde seg til, siden den jo også forvaltet de evige verdier.
At Misjonskassen finansierte så mange i Hillevåg, hadde far min en forklaring på. Det var relativt mange frikirkelige og bedehusfolk som bodde på stedet, selv om nok de fleste i Hillevåg hadde et temmelig avslappet forhold til kristendommen. De holdt seg mer til arbeiderbevegelsens riter og ritualer.
Av den frikirkelige delen var det forunderlig mange som hørte til i, eller gikk i, Baptistmenigheten. På folkemunne het den helst Tabbå eller Babbå, de folkelige forkortelsene for begrepene Tabernaklet og Baptistmenigheten.
Også i Hillevåg handlet det om å kunne Kanaans språk. «Å høre til i en menighet», betydde at du var medlem. «Å gå i en menighet», innebar at du var en jevnlig møtegjenger uten nødvendigvis å være såkalt skrevet medlem, som det het på det pastorale lingva. Mine foreldre både hørte til og gikk i sin menighet.
I Hillevåg fantes det også godtfolk som førtiårenes krig hadde gjort til helter. Andre av beboerne hadde valgt feil da det handlet om å velge rett, og måtte finne seg i å vandre i skyggen. Om det ikke alltid ble nevnt, ble det sjelden glemt hvem som hadde vært på den gale siden i løpet av de årene som alltid ble referert til som de fem tunge…
Førtiårenes skygger fantes langt inn på femtitallet.
Drosjebua var et sentralt samlingssted. I den hadde Hillevågs tre faste drosjesjåfører sitt sted å sitte. Soltvedt og Bruland bodde i Hillevåg, mens Sverre Olsen holdt hus i byen. Han var imidlertid blitt en slags naturalisert hillevåger og hadde endatil blitt opptatt i det badstuebadende brorskap i Folkebadet. Det var kanskje god nok grunn til at han fikk sete i drosjebua i Hillevåg.
I nedoverbakken mot Kullimports kaianlegg og Hillevågskaien lå hermetikkfabrikker som la ned både brisling i boks, men mest kippers. Når hermetikksesongen var i gang, innebar det en inntektsmulighet for mange koner i Hillevåg. Du kunne lukte at de tjente egne penger. Spesielt de som jobbet med kippers sendte ut en odør som minnet om en slags oppfordring: Trø meg ikke for nær. Bror min mente at den eneste tiden det var greit å være forkjølet – eller dett i desen, som det het – var når brislingfabrikkene kalte på kvinnene.
Den bratte og steile Kullimportbakken var åstedet for jevnlig forlystelse for den oppvoksende slekt. Noen steder i landet var folk ofte opptatt av om det kom en båt med bananer. Det skapte glede. I Hillevåg var det mye viktigere når det kom en båt med kopra til Kullimport-kaien. Det skapte glede hos flere enn Nordkronens ansatte. Kopraen frydet guttene i Hillevåg.
Når lastebilene møysommelig kavet seg opp Kullimportbakken på et svakt førstegir, hoppet nemlig de eldste guttene opp bak på lasteplanet, holdt seg fast i lasteplankarmen med den ene hånden, og kuttet med den andre, noen raske og skarpe knivsnitt, hull i sekkene, slik at atskillig kopra ramlet ut fra sitt sekkeleie og ned i veien. Dermed var tiden kommet for oss yngre assistenter. Vi pilte fram fra våre skjulesteder bak hagegjerdene, og plukket opp den gode spise.
For å få fatt i kopraen, var poenget for sekkekutteren å slå til litt før lastebilen nådde midten av bakken. Dermed kunne alle forsvinne før bilen kom til topps i bakken og sjåføren og hans hjelpemann bare kunne konstatere at det var for sent til å komme halsende etter koprabanden. Det var nemlig ingen av lastebilsjåførene fra Nordkronen som våget å stoppe midtveis i bakken. Da måtte de rygge lastebilen helt ned igjen for å få tilstrekkelig motorkraft til å nå toppen.
Et spørsmål som jevnlig svevde i Hillevågs-luften, var hvem som laget de beste brødene av bakermestrene Nygaard og Olsen? Det var det sjelden alminnelig enighet om. De to bakerne, som holdt hus ganske nær hverandre, hadde begge sine tilhengere, og sine faste butikker som solgte varene.
Mine foreldre holdt seg til Nygaards Dampbakeri, hvor den gamle bakermester Edvard også trakk i atskillige maktpolitiske tråder innenfor Hetland kommune. Like over veien for Nygårds dampbakeri gikk forøvrig bygrensen. Den var usynlig, men alle visste hvor den var. Den gikk like etter Enkesetet, som ønsket godtfolk velkommen til Hillevåg.
Det var en del av den gamle storgården hvor Petersen-, Køhler- og Hansen-familiens staselige residens en gang var blitt til Folkets Hus. Det kjøpet var det bakermester Nygaard som på 30-tallet hadde ordnet på vegne av Folkets Hus-bevegelsen. Han var en frontsoldat i arbeidernes fylking i Hetland kommune, og hadde hovedæren for at Hillevåg fikk sitt eget folkelige forsamlingshus, Folkets Hus. Det hadde rom for alle.
Mot slutten av førtitallet hadde Edvards også bakende avkom, returnert fra USA med amerikansk kone og barn med amerikansk-klingende fornavn. Det var den hjemvendte sønn som skulle føre familiens baketradisjoner videre og inn i en ny tid.
Den amerikanske innflytelsen ble straks sterkt merkbar i konditoriutsalget. Når du kjøpte is i kremmerhus hos Nygaard, ble den toppet med en ananasbit i det øverste kremlaget. Ananasboksene sto pent plassert på geledd i lagerreolene og het «Libbys pineapples, slices». Det var mer enn en doft av en finere verden, bitene var en smak av en annen.
Nå var ikke Nygaard alene verken når det gjaldt salg av konditorvarer eller iskrem med kremdott servert i kremmerhus. Konditormester Jens Erland var en mann som jeg i lange tider trodde ikke hadde underkropp. Han holdt styr på sine deiger og stekeapparater i kjelleren. Jevnlig ble kjellerluken slått opp i butikklokalets gulv, hvoretter Erlands overkropp kom til syne. Han overleverte en kake eller et bakverk til kona som styrte salget i forretningen – og forsvant deretter ned i sin egen underverden igjen.
Det var på en av skolekorpsets høstbasarer at jeg for første gang så Erland nedentil. Han var da tenorsolist i mannskoret Brage, og ga klar tonebeskjed om at han ikke bare behersket å klatre i konditortrappen, men også i tonestigen. Når Erland var med i Brage som musikalsk støttekontakt, lød koret som et kor. Hans nærvær gjorde noe med alle dem som ellers bare sang – eller, som en håndfull også hadde fått klar beskjed om å gjøre, mimet – i koret fordi det var kjekt og svært sosialt å være med, både på øvelser og stevner.
Far min mente alltid at Ajax hadde tenkt på Brage da han skapte interessen for å delta i mannskor hos far te an Marton. Brage ville nemlig ha vært et kor etter hans smak. Det var mye mer enn sangen som stadig fylte koristenes struper.
Tre frisører fantes i Hillevåg, skjønt Carlsen var egentlig ingen frisør. Han var nemlig barbermester. Carlsen var en ruvende skikkelse som heldekket sine kundeansikter med sterkt skummende såpe og fjernet skjeggstubbene med flotte håndbevegelser. Det var visstnok ingen som våget å bevege noen ansiktsmuskler når Carlsen håndterte den skarpslipte barberkniven.
Charles Sivertsen hadde bare enkelte bokstaver til felles med barbermester Carlsen. Frisør Charles var en sterkt pomadisert mann, og hadde åpenbart så mye Brylkrem i sitt eget hår at ikke et strå reiste seg, selv i stiv kuling, som bror min gjerne konkluderte sin hårstråforskning med. Kona til Sivertsen drev også frisørsalong, for kvinner. Hennes tilbud handlet helst om permanent, hvor konene satt i timevis under den runde tørkelampen for at de nylagte krøllene skulle finne sitt feste i de stive hårtuppene. Å få en permanent hadde sin pris, og ikke bare den som ble betalt til frisøren.
Jeg klippet meg alltid hos Fixen. Han spurte aldri verken barn eller voksne hvordan de ville bli klippet. Fixen hadde sin faste frisørfasong som bror min kalte «snill hest». Andre mente det var stadiet før skalpering. Selv de mest svaksynte så nemlig svært godt når noen nettopp hadde klippet seg hos Fixen, som snakket en østlandsk dialekt, men som var en kjekk kar likevel, som far min alltid sa.
Bror min var alltid helt klar på at Hillevåg og Jarl hang sammen som brun ost og grovt brød uten sirup. Gamle Haldorsen hadde malt sin pølsebu i Jarls faste farger, brunt og hvitt. Det var også på veggen av bua hans at en liten glassramme viste hvem som var inne og ute av Jarls ulike lagoppstillinger. Skriften på veggen fortalte hvor fotballfolket skulle være; på banen eller på reservebenken.
Det var også ved Haldors bu at Jarls mest frelste fotballtilhengere hadde sine kveldslige stevnemøter. Der møttes de, spiste sine pølser, og løste de fleste av de problemer som oppsto innenfor fotballens forunderlige verden. Det var sjelden at den faste pølsegjengen var opptatt av ting som ikke hadde med den runde ballen å bestille. For disse var fotball noe som handlet om mye mer enn liv og død. Fotball var blodig alvor.
De ofte elleville entusiastene var alle sterkt samstemte om at Egil M. Bø aldri hadde vært en dommer som Jarl hadde hatt noen glede av. Tvert om var Vidar-dommeren en dommer som alltid holdt med motstanderne, som det ble hevdet og hevdet, helst med sterkt stigende stemmestyrke, etter hvert som pølsene ryddet seg plass i magesekken.
«Såg dokkor k’an Bøen skreiv i fysste mai itte den siste kampen,» fremholdt gjerne Odd, som visste godt at Egil M. Bøe også var sportsskribent i morgenavisen.
«Jo, han skreiv jo at god dommer var Egil M. Boe, Vidar, og så undertegnet han det med sin faste signatur, emb. Ka jer dokkor meg?»
Det var ingen som ga annet enn bejaende nikk, men det var alltid mer enn nok for Odd, som aldri hadde vært verken på banen eller på reservebenken. Han hadde imidlertid sin faste plass på Jarlabanen hvor han stadig etterlyste mer innsats. Noen ganger ble han også bønnhørt.
Bjarne Løge fra Bryne hadde en stor stjerne blant pølsespiserne. Han var nemlig en dommer som forsto Jarls spillestil. De spilte ikke hardt, det bare virket slik, ble det sagt. Like enige var de lokale forståsegpåerne om at verdens beste dommer var Lloyd Larsen. Han var riktignok fra Jarl, slik at han ikke kunne dømme bruntrøyene, men kunne godt ha gjort det.
«Lloyd har alltid vært helt rettferdig,» var den fotballfaglige konklusjonen fra det lokale fotballfolket.
Nå var det ikke bare gamle Haldor som tilbød pølsemat i Hillevåg. Helt nede ved bygrensen fant du Frantzen i en pølsebu, men det var Nutti som var min rosindame i pølseskinnet. Hun drev sin pølsebu med eggende entusiasme. På en håndskrevet plakat ble det forkynt at hun utelukkende ga kreditt til kunder over 70 år som kom i følge med sine foreldre. Hvis noen av hennes kunder hadde oppfylt hennes kontante kredittkrav, var bror min aldri i tvil om at en betalingsutsettelse også øyeblikkelig hadde blitt innvilget.
Nuttis bu var ganske liten både i bredde og høyde. Nutti raget heller ikke høyt over jorden, men tok det igjen i bredden. Derfor var det forunderlig at bua kunne ha plass til opptil flere drusne damer samtidig. Jeg undret meg også alltid på om Nutti kledde på seg i bua. Det var merkelig at tre voksne kvinner kunne karre seg gjennom den smale døra, og finne sitteplass. Mysteriet ble egentlig bare større fordi jeg aldri hadde sett at noen – verken Nutti eller andre – hadde gått gjennom døråpningen og inn i pølsebua. De bare befant seg i den straks Nuttis nyttige ektemann, Haisen, hadde slått opp lemmen som ellers stengte salgsvinduet, og dermed fått fortalt folk at klokken var blitt 17.00. Da åpnet salget.
Nutti holdt seg til pølser fra slakter Bjørnsen, som hun kokte med betydelig påpasselighet. Det var sjelden at de små, velstappede pølsene sprakk. Med en liten trepinne klinte hun på et beskjedent strøk sennep, før hun la pølsen inn i en brettet brødskive av den såkalt franske sorten. Deretter ble måltidet servert i en trekantet pose. For Nutti var det ikke snakk om å tilby noe annet enn sennep som tilbehør til den kokte pølsen. Verken ketsjup eller løk var noe for hennes gane og kjøkken.
Gamle Haldor tilbød imidlertid løk som kvess til pølsa, men Nutti merket neppe noe til konkurransen fra Haldors bu. Det var flere hundre meter mellom buene, og et totalt forskjellig klientell som frekventerte dem. Det var ingen som diskuterte fotball utenfor Nuttis bu. Det gikk helst i sang og musikk. Haisen spilte nemlig på mange musikalske strenger og sang mer enn gjerne ut, ikke minst ved Kameratklubbens samlinger.
Det var først da Hugo i en periode forsøkte seg med en pølsebuss nokså midtveis mellom Haldor og Nutti at konkurransen ble merkbar. Hugo revolusjonerte for øvrig produksjonen av løk. Han syntes at det egentlig ble altfor mye baddel å steke løken. Han oppnådde – mente han – nøyaktig den samme brune løkfargen ved å tilsette noen solide doser konditorfarge til ustekt løk. Dermed sparte han tid, og unngikk dessuten løklukt i bussen. Denne rasjonaliseringen av stekt-løk-fremstillingen kan selvsagt være forklaringen på at Hugos karriere som pølsehandler ble ganske usedvanlig kort. I arbeidslivet var Hugo ingen maratonløper, snarere en sprinter.
Også Pegasus hadde sin stall i Hillevåg. Hillevåg Bok og Papir levde omsetningsmessig opp til sitt navn. Butikken solgte både bøker og papirer. Utvalget var sterkest innenfor den kristelige voksenlitteraturen. Det skyltes nok at eieren Essendrop-Ottesen også drev som deltidsforkynner i baptisten. Langt bak i sine ættledd hadde bokhandleren en form for genetisk kontakt med den Høylandsberømte prosten I. Ottesen – uten at det slektskapet hadde satt noe hørbart preg på Essendroppens talegaver.
Essendrop var imidlertid en mild predikant, som ikke ville true noen inn på den smale sti. På samme måte som folk fikk velge sin litteratur selv, mente han at de måtte få velge hvordan de ville leve sine liv. Han kunne imidlertid gi dem noen råd når de kom til livets mange og vanskelige veikryss, som han gjerne sa.
Livsrådene hentet han helst fra litteraturens verden. Det gjorde at noen i baptistmenigheten syntes at Essendroppen ikke sto helt støtt ved bibelens bokhylle. Han var ingen fundamentalist. Det var kanskje mye av forklaringen på at han aldri hadde fått noen kallelse til en menighet som var av noen størrelse og betydning. Selv om bakermester Skjeldal var bokhandlerens svigerfar, fikk Essendroppen bare slippe til i ferietiden som et slags fjerdevalg blant de forkynnende ferieavløserne.
Av en aller annen grunn hadde Einar unnlatt å føre opp en del forretninger i sitt kart. De kommer senere, forklarte han alltid den saken med, og henviste til at Carl Louis stundom tok seg pauser da han jobbet med sin stavangerske cicerone.
Einar hadde imidlertid tegnet inn – med kraftig blyantskrift – Narvesen-kiosken, hvor fruene Sørensen og Heggland sørget for at ingen som ikke skulle ha tilgang til de opphissende bildene og beretningene som Cocktail bød på, fikk den.
Det hjalp heller ikke at Rolf – som senere skulle flytte til Bjølsen, som ingen av oss visste hvor var, bortsett fra at stedsnavnet gjerne sto på hvetemelsposene – med sin fineste formskrift formulerte på et rent papirark at «Rolf skal ha et Cocktail. Faren».
Han fikk ikke kjøpe bladet. Til gjengjeld fikk faren fort vite hva slags litterære interesser Rolf hadde utviklet. Han tok det med fatning. Rolf fikk imidlertid sin kompensasjon. Hvis han virkelig ville se kvinner med bar overkropp og ellers iført bare minimalt med trikotasje, tok han turen til Misjonssalen i byen for å se en av de ustanselige filmene om livet på misjonsmarken. De hvite misjonærene var godt påkledd i Afrikas varme, mens de svarte kvinnene vandret duvende av gårde med vannbøtter balanserende på hodet, og viste hvordan Gud hadde skapt kvinnen – også i Afrika.
Rolf ble aldri misjonær, enda han tilbrakte så mange søndager i Misjonsselskapets sal at noen av misjonens frontkjempere nok så på han som en ung mann som var grepet av et kall. Det var nok helst helt andre lyster enn lengselen etter Misjonsmarken som førte Rolf til første benk i Misjonssalen.
Skomaker Knut Tjelmeland holdt et slags proletarisk hoff i sin lille bu og flikket på godtfolks sko. Han ble av mange betraktet som et lokalt orakel og en politisk filosof. Skomakeren holdt seg ikke bare til sin lest, men visste mye om mange ting, og var sterkt representert i det kommunale styre og stell. Det var et fåtall fra Hillevåg som var med i herredsstyret i Hetland. Det var helst bønder fra Tasta og Tjensvold som hadde sikret seg slike posisjoner. Derfor var det mange som søkte skomakeren om politisk hjelp når konsekvensene av vedtakene ble synlige, og gikk dem i mot.
Skredder Solbukt satt på sitt skredderbord og tråklet seg gjennom tilværelsen i tredje etasje i Hillevåg Kafe. Han var en liten mann som ofte måtte bruke en krakk når han skulle få tatt de riktige skuldermålene av kundene. «Ikke si sånt,» svarte gjerne mor min når jeg mente at skredderen kunne være en direkte etterkommer av Zakkeus; han som måtte klatre opp i et tre for å se hva som skjedde i lokalmiljøet.
Tannlege Gripsrud var den gamle tannlegen som hadde kjennskap til tanninnholdet i munnene til de fleste av den eldre garde i Hillevåg. Den oppvoksende slekt ble sendt til skoletannlegene Eliassen på Løkkeveien i Stavanger. De påførte de fleste en livslang skrekk for tannlegers tilstedeværelse i munnhulen. Paret var ikke barnepedagoger, langt mindre netthendte. At synet av et kranium på ekteparets tannlegekontor sparte dem for betydelige utlegg til bedøvelse, var ikke bare en vandrevits. Tannlegeverdenen ble en ganske annen da Kvaleberg skole fikk innredet et tannlegekontor i skolen, og tannlege Henie mottok sine pasienter med bergensk begeistring.
Einar rakk aldri å fullføre sin Hillevågske Cicerone mens han vandret forsiktig på jorden. Hans punktum ble satt midtveis i en beskrivelse av Fikstvedts forretningsgård, hvor det ble innredet plass til en kafeteria som snudde opp ned på skolematen. De to daglige skivene med brunost ble gjerne kastet i søppeldunken, og byttet ut med en tallerken blomkålsuppe eller tomatsuppe på Ritz kafeteria.
Også den var et forbudt område i skoletiden, og derfor så fristende. Det var også på kafeteriaen at de første små flaskene med Coca Cola ble allment tilgjengelig i Hillevåg. Vi sviktet Tønnessens safter til fordel for den forunderlige drikken fra Georgia i USA.
Da jeg med en verdensvant erfaring fra det nasjonale skolemusikkorpsstevnet i Skien spurte kafeteriadamene om de ikke også kunne få den amerikanske drikken som het «Hires – men som uttales haiers», som reklamen sa – fortalte bestyrerinneblikket at hun hittil hadde trodd at jeg kom fra et godt hjem, men at hun nok hadde tatt feil. Hun var sikker på at navnet «Hires – som uttales haiers» var noe fanteri fra min munnhule som ville gjøre hennes skikkelse til latter på Ritz’ bestillingskontor.
«Du lurer ikke meg, ser du,» sa hun med sammenknepte stemmebånd og la til at vi opptok plass for andre gjester når vi satt så lenge med en eneste flaske cola. Jeg svarte aldri – som jeg alltid hadde lyst til – at hvis voksne ville søke ensomhet, ville kafeteriaen hennes være et naturlig valg.
Jeg tror fortsatt ikke at mangelen på Hires som ble uttalt haiers, var hovedårsaken til at kafeteriaen utelukkende ble en tankestrek i Hillevågs historie. Folk i Hillevåg både drakk og spiste helst hjemme…
Mr Engwall Pahr-Iversen