Jarl var første klubben i fylket som fikk sin egen grasbane. Her fra åpningskampen mot Djerv, Bergen, i 1936. (Foto: Gard Paulsen)
De aller fleste fotballklubber drømmer om å nå cupfinalen. For de fleste blir det med drømmen. Det er jo grenser for hvor mange lag som kan møtes på Ullevås brun-grønne grasmatte samtidig.
Det finnes imidlertid i den lokale fotballhistorien et eksempel på et fotballag som var såre tilfreds med nesten å ha kommet til kvartfinalen. Til gjengjeld drømte klubben i mange år søtt om hva som kunne ha hendt hvis, såfremt, i fall den hadde fått en annen motstander enn den de gjorde i 4. runde-kampen. De utslåtte elleve møtte nemlig årets Norgesmester da laget ble sendt hodestups ut fra det som noen allerede hadde karakterisert som starten på et eventyr. Det endte ganske fort med snipp-snapp-snute…
Trøsten for denne klubben som nesten nådde en kvartfinale, får være at den i stedet ble den første fotballklubben som fikk seg sin egen grasbane i fotballkretsen. Dagens historie skal handle om ”Jarl”.
Det er ikke alle av livets forunderlige spørsmål som krever den nitide forskning for å kunne besvares. Noen ganger handler det heller om en bitteliten jakt på eventualiteter og samtids- sannsynligheter. Se for deg et tankekors av denne typen: Hvorfor i all vide verden blir en fotballklubb, som stiftes en svært så sur og sen oktoberkveld i 1918 i det gamle losjelokalet Bjørk i Hillevåg, kalt for ”Jarl”? Hvorfor faller et slikt navn ned i hodene på ungdom som drømmer om å skape seg en fritidsframtid med egen fotball?
Tidsvitnene fra den gang har i årenes løp aldri vært i tvil om at det var Andreas ”Dien” Olsen som avgjorde navnespørsmålet med et kontant utsagn: ”Me kall an` Jarl”. Det var ingen av de 21 fremmøtte som opponerte mot navnevalget. Det kan selvsagt ha hatt sammenheng med at den stadige stavhopperen og senere keeperen ”Dien” var vant til å få det som han ville. Han ble da også valgt til klubbens aller første idrettssjef.
Hvorfor navnet kom slik for ham den 29. oktober, ga ”Dien” aldri noen nærmere forklaring på. Sannsynligvis hadde han nok hentet inspirasjonen til navnet fra Løvebakken i stedet for fra Rødnemarka hvor Hillevågs oppvoksende gjerne avviklet sine høyst uoffisielle fotballkamper før klubbstiftelsen.
Gjennom hele sensommeren 1918 debatterte nemlig Stortinget både lenge – om ikke alltid like vel – hva slags tittel erstatteren til fortidens ”amtmannen” skulle få. En av Stavangers ledende menn på tinget, den velkjente redaktøren Oddmund Vik, kjempet på mange fronter for at statens mann skulle tituleres ”Jarl”. Det syntes Vik både var et godt og klingende navn, og forsømte sjelden en anledning til å tale navnets sak.
Da det kom til endelig votering i Stortinget, viste det seg at han hadde klart å overbevise 33 av sine kolleger om at ”Jarl” burde være det rette navnet for sentralmaktens mann i de forskjellige fylkene. Det hjalp imidlertid ikke. 47 av representantene stemte for tittelen ”fylkesmann”, og dermed ble den tittelen vedtatt. Igjen i sensommer-luften i distriktet svevde formodentlig fortsatt begrepet ”Jarl”, som så ble hentet ned og valgt som navn på en fotballklubb i Hillevåg.
Nå må det medgis at Jarls fødsel slett ikke vakte særlig oppmerksomhet utenfor den aller nærmeste familiekretsen. Folk flest var nok mer opptatt av at kanonene på Europas slagmarker var i ferd med å tordne mot den totale og etterlengtede tausheten den 11.11. kl. 11. De fotballinteresserte var nok fortsatt mest opptatt av at Norge for første gang hadde slått Sverige i en fotballandskamp. 20 000 lot seg begeistre over en 2-1 seier på Kristiania stadion. I Hetland herred handlet det helst om å få fullført det nye vannverket før det sprengte alle prisprognoser…
Det gikk temmelig nøyaktig et år fra ”Jarl” ble stiftet, og til ”Vesterlen kreds” behandlet som sak 6 ”en skrivelse fra Rogaland distriktslag for idrett i anledning av at sportsklubben Jarl, Hillevaag, og Hundvaag Sportsklub søger om optagelse i kreds og forbund”. Kretsstyret anbefalte å ta opp de to lagene, men ville først ha sendt saken ut på høring i kretsen. På samme møtet ble navnet Vesterlen fotballkreds endret til Rogaland fotballkreds etter ordre fra Norges Landsforbund for Idrett. Samtidig ble det opprettet en C-serie i kretsen hvor de nye lagene eventuelt skulle spille.
Før Jarl ble høytidelig tatt opp i kretsen, hadde laget spilt sine uoffisielle kamper i hvite skjorter med svarte bukser. Det kan kanskje ha sammenheng med at idrettssjefen Andreas ”Dien” Olsen representerte SIF på friidrettsbanen, og at et sort-hvitt antrekk var normalt for en som kom fra Våland. Da Jarl startet i det offisielle seriesystemet, var draktskjortene blitt brune i farge. Det passet kanskje bedre i arbeiderstrøket…
I de første femten år spilte klubben ustanselig på bortebane. Det var helst på Hinna de durabelige fotballslagene sto. På midten av de harde tredveårene ble den imidlertid den første klubben som fikk sin egen gressbane. Det skjedde da 10 mål av Edvard Nødlands eiendom i Hillevåg ble kjøpt for 10 000 kroner i 1935.
I flere år hadde klubbens styre og Nødland – som for øvrig hadde tre sønner spillende samtidig på A-laget – vært enige om handelen, men klubben manglet penger. Gjentatte søknader til Hetlands herredsstyre hadde egentlig ikke avstedkommet annet enn relativt velvillig formulerte avslagsbrev. Det var slett ikke en tid for de milde gaver til idrettslig utfoldelse i Hetland. Om det ikke fikk være måte på alt, måtte det i hvert fall være måte på hva herredet skulle bevilge penger til, syntes å være gjennomgangstonen fra de myndige maktens menn i Hetland.
I 1934 endret holdningen seg i herredsstyret. Møysommelig masing hadde ført fram. Rett nok fikk ikke klubben noen kontante penger, men Hetland herredsstyre vedtok å garantere for 90 prosent av den avtalte kjøpesum. Dermed fikk klubben låne 9 000 kroner i Hetland Sparebank med kommunal lånegaranti, men også med pant i den nye banen. Banken ville ikke ta sjanser i trange og traurige tider. Den siste tusenlappen måtte klubben skaffe selv, gjennom ulike former for innsamlingsaksjoner.
Å få omgjort den relativt humpete marka til en velegnet fotballbane, var en jobb som skulle utføres på dugnad. For klubben var det kanskje en slags velsignelse at Hillevågs hermetikkindustri på denne tiden slet sterkt med å skaffe seg tilstrekkelig råstoff til en jevn produksjon. Mange av arbeiderne gikk dermed ledige.
Nå var det helst kvinner som jobbet med brisling, men også menn var engasjert. Fem av de arbeidsledige mannlige hermetikkarbeiderne byttet bort brislingboksene med fulle arbeidsuker – den gang 48 timer – med å opparbeide banen. Denne ekstrainnsatsen gjorde godt for framdriften i banearbeidet. Det var begrenset hvor mye som kunne gjøres på kveldstid. Klubben viste sin takknemlighet for innsatsen ved at de også fikk en form for lønn for strevet. 50 øre timen ble de frivillige heltids banearbeiderne betalt. Overskuddet fra de stadige dansefestene på Utstillingsplassen i Hillevåg gikk med til det gode formål.
Høsten 1935 ble den 100 meter lange og 60 meter brede banen pløyd og planert, mens den ble sådd til våren etter. Sommeren 1936 ble tørr. Ikke alle gledet seg over det ustanselige godværet. Banekomiteen så mot himmelen med bekymrede blikk og undret seg høylydt og jevnlig om det nysådde graset ville overleve tørken.
Hva gjør vi nå, var spørsmålet som ble diskutert på flere steder enn på ”tappen” til Risa og ved drosjehytta i Hillevåg. Det fantes bare en måte å løse problemet på, ble konklusjonen. I noen hektiske sommernetter gikk en trio entusiaster ”vannevakt” på banen. Time etter time sørget de for at de nye grasstråene fikk nok å drikke. Ingen værgud skulle med sine luner få ødelegge banedekket før det var blitt høytidelig innvidd.
Den begivenheten fant sted den 30. august 1936. Motstanderen var Djerv fra Bergen, og det handlet om et oppgjør i 2. runde i cupen. Hillevåg var festpyntet, og flaggene vaiet over hele tettstedet. Det var tale av bakermester Edvard Nygård – som hadde sine hender i mye mer enn den deigen han eltet til Hillevågsskjever – før ordfører Olaf Tveterås i Hetland åpnet banen med det som noen velvillige sjeler kalte for ”et velrettet spark”. Han traff den spilleren han siktet på i midtsirkelen.
Fra selve cupkampen er det imidlertid venstrevingen Kurt Larsens spark som huskes aller best. Han laget det første målet i banens historie, som også ble det eneste målet i kampen. Det var nok til å sikre Jarl avansement til 3. runde. (At Kurt Larsen fikk annullert et mål senere i kampen av dommer Ellef Omdahl, glemte åpenbart Larsen aldri. I følge de gamle historiene fra Hillevåg skjedde den samme repriseøvelsen hver gang de to fotballveteranene møttes. Kurt Larsen stilte med et smil spørsmålet: ”Koss konne du annulera det målet”, mens Omdahl stadig repliserte: ”Ska du kje snart gje deg med det der…”).
Jarls motstander i tredje runde ble Lisleby. Å reise til Østfold var mer enn en dagstur den gang. Turen gikk med de såkalte solskinnsbussene til selskapet St. Svithun Turistbil. Ferden forutsatte overnatting i Kristiansand, og selve bussbilletten kostet 3o kroner for hver passasjer. Ingen reiste på tur i 30-årene uten å la seg fotografere på spesielle steder. Derfor finnes det fortsatt bilder av turdeltakerne – iført tettknappet dress og finslig knyttet slips – da de hadde passert toppen av Tronåsen, og mens de befant seg på ferja mellom Stathelle og Brevik.
Lenge så det ut til at selve 3. runde-kampen skulle ende uavgjort, men i løpet av det siste kvarteret scoret imidlertid Lisleby to ganger og sendte jarlane hjem med tap. Likevel var alle fra Hillevåg enige om at det hadde vært en hyggelig tur. Også fotballforbundets senere myndige generalsekretær, Asbjørn Halvorsen, hadde tatt turen til Lisleby for å se nærmere på et par av Jarls spillere, men uten at de nådde fram til noen landslagsdebut.
Det skulle gå tre nye år før Jarl opplevde sitt store år i cuphistorien. Brodd ble beseiret i den første runden i 1939, mens Vard sto for tur i Haugesund i den andre. En stor del av Jarls tilhengere hadde leid seg egen båt og satt kursen over Boknafjorden for å heie sine helter fram til seier.
En av Jarls store patrioter, som av uvisse grunner ustanselig ble oppkalt etter en av bibelhistoriens gjennomgangsfigurer, hadde med seg mat hjemmefra til kampen. Han hadde fått med seg en svær boks med ferdigsmurte Hillevågsskjever som han hadde i en liten koffert.
Da det nærmet seg kampslutt, ledet Jarl 2-1. Dommeren syntes imidlertid ikke å bry seg om å blåse av. Det ble ett minutt på overtid, det ble to, og da det var gått 5 minutter over tiden, hoppet den elleville tilhengeren over tribunegjerdet og ned på løpebanen. Han sprang fram og tilbake, veivet med kofferten og skrek til dommeren: ”Ti`å e ude, ti`å e ude”.
Dommeren lot seg ikke affisere, men koffertlokket spratt opp – og alle brødskivene føk utover løpebanen. Publikum ropte begeistret til den elleville: ”skjevene dine e dotte ud, skjevene dine e dotte ud”… Hvorpå han kjapt snudde seg mot publikum og svarte høylydt: ”Drid i skjevene. Di kan dommaren få – for han dømme jo på øveti…”
Selv om dommeren ikke syntes å gi seg, gjorde han det. Jarl vant 2-1 og var klar til å møte SIF i Hillevåg i 3 runde. Om noen kamper kunne kalles klassiske, var det oppgjørene mellom Jarl og SIF. Som bror min en gang skrev: ” Hva jeg husker best fra disse møtene mellom Jarl og SIF, er ikke kampresultatene, men bildet av de to lagene: Jarl i sine falmede, brune drakter. SIF i sort og hvitt – som kledd til fest. To verdener. Hillevåg mot de andre”
Det ble Hillevåg som vant denne gang. Det måtte riktignok ekstraomganger til før seieren var klar. Ifølge avisene hadde Jarl overgått seg selv, og mange var spent på hvordan det ville gå mot Sarpsborg i Sarpsborg. For første gang var Jarl i 4. runde.
Igjen ble det en lang busstur til Østfold. Denne gang foregikk den i Samuel Madlands buss, som bare ble kalt for ”Duseviken”. Etter å ha overnattet på Fevik strandhotell, kom spillerne fram til Grand hotell i Sarpsborg i det som ble kalt for tropevarme. Det ble for hett i mange slags forstand for de elleve utvalgte fra Hillevåg. Sarpsborg, som samme året ble Norgesmester, vant nokså lett 5-0. Det var i hvert fall denne august-søndagen klasseforskjell mellom lagene.
Flere enn de overtroiske sjelene i Hillevåg undret seg etterpå om utklassingen kunne ha noen som helst sammenheng med at Jarl hadde byttet til nye drakter før oppgjøret i Sarpsborg. Spillerne stilte i brune bukser og hvite trøyer med brune kraver og brun brystlommekant. Kanskje de skulle holdt seg til de gamle og gode brune trøyene, mente mange – og slik ble det også. Uten at det er blitt noen flere stevnemøter i 4. cuprunde av den grunn…
Mr Engwall Pahr-Iversen