Jørn-Kr. Jørgensen
Jeg hadde ikke noe contactnumber, og jeg bodde ute i Bay Ridge et sted, nærmere bestemt i dette huset.
– What is your contactnumber, please? spør mannen i den elektriske forretningen på Atlantic Avenue i Brooklyn. Jeg hadde kjøpt meg et nymotens kvadrafonianlegg med åtte høyttalere og styrespak så jeg kunne sitte «midt i orkesteret». – What is your contactnumber? spør ekspeditøren igjen. En ledning manglet, og nå ville han ringe meg når den kom.
Men jeg hadde ikke noe contactnumber. Dette var før mobiltelefonens tid, og jeg hadde heller ikke fasttelefon i min lille Bay Ridge–leilighet på 67. gate; den gangen midt i Det norske Amerika. Det var omtrent midtveis i året 1974, og Simon & Garfunkel lå på LP–toppen med «Bridge of a trouble water. – No number? No... Not at all.
Litt slukøret fant jeg de nødvendige Subwayer som tok meg tilbake til mine små rom. Butikken hadde lovt å levere anlegget, og det var bare å sette seg ned å vente. – Stay home. Wait...
På veien hjem på hjørnet ved 5th Avenue lå det i sin tid en bar – Eddies Bar. Det var tørsten etter ingefærøl som brakte meg inn i denne nærmest mistrøstige verden av barer i Brooklyn. En uendelighet av vannhull med både Ginger Ale og det som sterkere var, og en nærmest tordensky av sigarettrøyk og cigarer som dagen derpå alltid lagde en sur eim med et navn med første stavelse på pi.. eller ti... Alt i en underlig kakofoni på mange tungemål – norsk, engelsk, finsk, dansk, spansk – og en og annen greker. Det er nesten ikke til å tro. Dette var tverrkulturell kommunikasjon lenge før ordet ble funnet opp; hele tiden blandet opp med gode doser av Ginger Ale og Budweiser. Happy hour og klager over mangel på arbeid, velferd, tannlegeregninger og life in general.
Men dette var livet. Dette var det sosiale samlingspunktet for karer som «Haugesund», «Jolly», «Hans» og «Nic» og mange andre jeg verken husker eller kan navnene på. De bare var der. Hver dag, hver time, hele tiden, dag ut og dag inn. Et underlig samfunn av mennesker samlet rundt en åtte meter lang bardisk. Det kunne skrives både mastergrads- og filosofiske doktoravhandlinger om dette, men jeg skal la det ligge. Nå ... ute i Bay Ridge et sted.
Det var altså Eddies Bar. Mennesker samlet rundt en bardisk. Ved den øverste delen av bardisken stod barens telefon på en telefonkatalog tykkere enn en hvilken som helst bibel. Det var alltid eldstemann som svarte i telefonen – og om det var en kone eller skattevesenet som ringte, så var vedkommende det ble spurt etter aldri til stede. – Sorry, I have not seen him, but I will tell him to call ...
Noen av mine «barkamerater» rakk aldri amerikabåten tilbake til Norge. Den dagen et par av dem dro ned på kaien, hadde båten seilt – og da kunne det være det samme. To av dem fikk bo i min back yard. Her ute i Bay Ridge er så mange gjemt og så mange glemt, men noen av dem ligger på en eller annen måte trygt i amerikansk jord på Green Wood, den store gravplassen som rommer så mange og så mye. Bare dette kunne det skrives uendelig mange bind norsk–amerikansk historie om. Den som har gjort det aller best i så måte, er Carl Søyland, den mangeårige redaktøren av den norsk–amerikanske avisen Nordisk Tidende, som i sin bok «Skrift i sand» har gitt et spennende innblikk i Det norske Amerika i «gamle dager». Enskjønt «gamle dager»; alt er gammelt bare vi lever lenge nok, men Søyland kvesset pennen og dro fram enkeltskjebner. Han var selv en av dem – «småavisredaktøren som ble bladmann i en storby». At han vokste opp i Flekkefjord, hører også med til historien.
Hva Carl Søyland visste om Eddies Bar, skal være usagt, men selv gjorde jeg en ganske spennende undersøkelse blant 20 barer i Bay Ridge.
De hadde så godt som samtlige en Juke box – en musikkmaskin hvor man den gangen la på 25 cent og fikk velge en melodi. Undersøkelsen gikk ut på å finne ut hvilken norsk sang det var flest av i denne boxen. Dagstøtte og nærmest nattlige besøk ga meg denne innsikten som jeg her offentliggjør for første gang. Det holder neppe til en akademisk grad, men så ble den heller ikke gjort ved et godkjent universitet, men ved gateuniversitet i Brooklyn.
Som nummer en kom: «Frøken Johansen og jeg» med Inger Jacobsen. Deretter fulgte «Gensern til Johansen» med Ola Isne. Så «Seterjentens søndag» av Ole Bull, tett etterfulgt av «Kan du glemme gamle Norge». Det kan fort bli vitenskap av slikt, og morsomt er det også nevne at den finsk–svenske trekkspilleren Walter Erikson også var godt representert. Jo, det var tider...
Så var det Eddie – barkeeperen på Eddies Bar. Om han eide hele greia, vet jeg ikke, men han var gjerne «konge for en dag» og delte ut drikke til den som ville ha. I et ledig øyeblikk fortalte han meg at han var irsk, og med denne fortroligheten sa han: «Sitt her. Jeg må gå i kirken. Pass på sakene for meg! Free Ginger Ale is waiting...» Han var katolikk og skulle skrifte.
Så gikk han, og jeg satt igjen. Det var søndag formiddag og jeg hadde mer enn god tid, så jeg ble sittende. Folk kom og gikk, og når de hørte av Eddie ikke var til stede, gikk de selv bak disken og forsynte seg. Ikke grådig og grafsende, men slik som det seg hør og bør dannede bargjester. Det var jo sommer og det var varmt, og lite kan bli så steikende varmt som Brooklyn–asfalten. Dollars la de i et glass.
Og slik gikk dagene i Bay Ridge på midten av 70–tallet. Ikke noe varer evig; ikke en gang det som en gang var norskdommens høyborg. Folk flytter ut, nye generasjoner kommer til, folk snakker engelsk og kan ikke norsk lenger og etnisiteten utvannes. Den betyr selvsagt like mye som før, men nye nasjonaliteter kommer til og vil leve sitt liv. Det er ikke det minste underlig.
Det finnes nok en og annen nordmann som fremdeles bor i Bay Ridge. Før jeg i sin tid fant ut at det lot seg gjøre å få helgeutgaven av New York Times på dørmatta, gikk jeg og kjøpte den i en kiosklignende butikk som lå noen meter fra 67. gate på 5th Avenue. Der drev Elsie. Og hvor mange år hun hadde vært der, visste hun knapt selv. Men jeg skal ikke ta så veldig mange lokaler feil ... for det var nemlig her flypioneren Thor Solberg drev sin rammebutikk i tillegg til å eksperimentere med fly både høyt og lavt. Den nevnte Carl Søyland var en gang opp i lufta med Solberg, og skrev en mesterlig artikkel i Nordisk Tidende som han kalte «Jeg har drukket champagne med gudene».
I sin samtid var både Thor Solberg og Carl Søyland sammen med mange andre, viktige pilarer i norskdommens Brooklyn, et Brooklyn som ikke lenger finnes verken på godt eller vondt. Nå klarte folk seg rimelig godt i Bay Ridge, og noen gjorde det riktig bra, men noen havnet også «på loffen». Verden er full av både rikfolk og fattigfolk. Bay Ridge var ikke noe spesielt i så måte. For mange gjaldt det bare å holde livet gående.
Historien om Det norske Amerika i Bay Ridge er en sammensatt fortelling. Den vil trolig aldri bli fortalt, fordi den krever ressurser og forskning langt ut over det et vanlig menneske kan gi seg i kast med. Men vi har fått fragmenter av historien, og den egentlige sagaen finnes i alle de brevene som ble sendt over Atlanteren av nordmenn som utvandret.
Carl Søylands hus på 444–67th Street brant ned. I dag er det bygget opp på nytt og kjøpt av en Mr. Hansen. I garasjeporten treffer jeg Mr. Hansens datter som er på besøk fra Florida. Hun aner ingen ting om Carl Søyland, enn si om Nordisk Tidende, til tross for at hun forteller at hun er norsk. «I have just a small room here», forklarer hun. – Yes, sier jeg og nikker. Ut av hovedinngangen kommer det et eldre ektepar. Miss Hansen snakker til dem på russisk. Ingen tvil om at tidene forandrer seg.
I dag ligger Bay Ridge der og «bader» i fordums tider. Det er araberne som har overtatt fra 67th Street og et godt stykke oppover i bydelen. Det er arabiske butikkskilt med arabisk tekst, halal mat og navn på arabisk. Juvel- og gullsmedbutikker, blomsterbutikker og utstyrsforretninger. Børs og katedral i skjønn forening akkurat som før, men med et annet etnisk fortegn.
Det som går videre, er tiden. Men jeg fikk aldri noen ledning fra den elektriske forretningen på Atlantic Avenue. Jeg hadde ikke noe contactnumber, og jeg bodde ute i Bay Ridge et sted.
Jørn-Kr. Jørgensen