Egil Rossavik stevner inn Riskafjorden med vengbåten sin under Riskadagene.
Mens åpningsseremonien er i gang under Riskadagene stevner vengbåten Riskabuen innover vågen. Egil Rossavik står til rors, og kona Wenche skal døpe båten i mjød.
– Bruken av tradisjonsbåter fra vikingtid og fram til i dag har gått i glemmeboken hos folk flest, sier Egil Rossavik, som er levende opptatt av historieformidling. Stikkordet er bruk av råseil, og Rossavik ble kjent land og strand rundt etter at han bygget en 41 fot lang fembøring, som fikk navnet "Dragens Vinge". Båttypen stammer fra vikingtiden.
– Vil vil forsøke å få folk tilbake i tradisjonsbåter, og har fokusert på dette de siste ti årene, forteller Rossavik.
Dramatisk forlis
"Dragens Vinge" endte sitt liv på havets bunn etter et dramatisk forlis utenfor Shetland i 2011. Men dette stoppet ikke Egil Rossavik, som satte båtbygger Einar Borgfjord ved museet i Stadsbygd i Trøndelag i gang med å bygge en ny båt, denne gang etter middelaldersk oppskrift. En 44 fot lang vengbåt ble satt på vannet i mars i år.
– Ideen til å rekonstruere denne båttypen fikk jeg fra Riska, forteller Rossavik. – I middelalderen var gården Riska eid av datidens maktelite, Fru Inger fra Austrått. Gården Riska hadde den gang som i dag meget gode avlinger. En tønne korn sådd ga 10 tønner tilbake. Dette var meget bra, og gården måtte betale dobbelt så mye skatt som andre gårder på grunn av de gode avlingene. Riskagården gikk rundt 1750 til anskaffelse av en vengbåt som ga dem mulighet til å dra lengre ut på fiske, sier Rossavik, som kan opplyse at hans bestemor kommer fra Riskagården.
Skyssbåter
Vengbåtene var skyssbåter for embetsmenn, geistlige og annet fintfolk. Navnet "veng" henspeiler på en type kahytt som er montert akter på fartøyet. Vengbåtene var ofte mer forseggjort enn andre båter. De ble malt i ulike farger, og noen av dem ble utstyrt med spryd og gallionsfigurer. Vengen var opprinnelig en lav bygning som kun var beregnet å gi tak over soveplassene, men tidlig på 1800-tallet fikk disse små kahyttene større takhøyde og glugger med glass. Egil Rossavik har tatt et enda lengre skritt, og har installert både varmt og kaldt vann i fartøyet, samt et lite toalett.
– Det er soveplass til 4-5 personer ombord, men båten kan seiles med et mannskap på 1-2 personer. Det ideelle er nok et mannskap på 5-6 personer, forklarer båteieren.
Silkeseil
Båtbyggeren Einar Borgsfjord er en av de beste båtbyggerne i landet. Museet i Sør-Trøndelag har spesialisert seg på å bygge tradisjonsbåter. De tar seg av alt fra trevirke til seil og gjennomføringen av det hele.
Frode Bjuro har sydd de to seilene som følger med farkosten. Det ene er et silkeseil til søndagsbruk, mens det andre er et duradonseil i kunstfiber til hverdagsbruk. Seilene måler 55 kvadratmeter + toppseilene. Bruken av silke i seil var slett ikke uvanlig i middelalderen, men det er mer sannsynlig at man anvendte lin eller ull i råseilene. En ting er iallefall sikkert: Seilene gjør jobben sin!
– Vi seilte båten ned fra Trøndelag til Hommersåk etter påske, og på Sletta kom vi opp i 11,7 knop, forteller Rossavik, som legger til at det blåste kuling på det aktuelle stedet. Vengbåten kan selvsagt også drives fremover med håndemakt, men da blir hastigheten ikke fullt så imponerende.
– Voksne folk kan ro den i 3 knop. Det er seks årer, så det bør være seks eller tolv mann ved årene, smiler skipperen.
40 trær
Det gikk med 40 trær til den 44 fot lange konstruksjonen. Tre tonn bly danner ballasten som skal holde fartøyet stabil i sjøen. Båten er klinkerbygd etter gammel tradisjon. Og sikkerhetssystemet er ganske heftig, med pumper og det hele. Forliset med "Dragens Vinge" har gitt viktig lærdom i så måte.
Under Riskadagene blir det offisiell dåp av denne særegne farkosten, som skal få navnet Riskabuen. Noen champagne med tilhørende flaskeknusing blir det ikke snakk om.
– I gamle dager brukte man mjød når man døpte båter. Mjøden helles over skroget, forteller Rossavik. Viktige stikkord i denne sammenhengen er horn fra villsau og hjemmelaget øl. Kona Wenche Svingen får æren av å gjennomføre selve dåpshandlingen. Og når det formelle er unnagjort, inviteres folk ombord.
– De som vil kan komme ombord og kikke på fartøyet. Dersom noen er interessert, kan vi også samle sammen et lag av roere og ta en tur ut på fjorden, lover båteieren. Han understreker at det ikke er tillatt å drive med passasjertransport i båten. Alle som kommer ombord er derfor å betrakte som mannskap, og blir følgelig satt i arbeid.
– Jeg kan godt ta med skoleklasser på tur, men da må ungene være med og trekke tau og ro båten. Det er nok tauverk ombord, så det er alltid noe å gjøre, smiler han.
– Bruken av tradisjonsbåter fra vikingtid og fram til i dag har gått i glemmeboken hos folk flest, sier Egil Rossavik, som er levende opptatt av historieformidling. Stikkordet er bruk av råseil, og Rossavik ble kjent land og strand rundt etter at han bygget en 41 fot lang fembøring, som fikk navnet "Dragens Vinge". Båttypen stammer fra vikingtiden.
– Vil vil forsøke å få folk tilbake i tradisjonsbåter, og har fokusert på dette de siste ti årene, forteller Rossavik.
Dramatisk forlis
"Dragens Vinge" endte sitt liv på havets bunn etter et dramatisk forlis utenfor Shetland i 2011. Men dette stoppet ikke Egil Rossavik, som satte båtbygger Einar Borgfjord ved museet i Stadsbygd i Trøndelag i gang med å bygge en ny båt, denne gang etter middelaldersk oppskrift. En 44 fot lang vengbåt ble satt på vannet i mars i år.
– Ideen til å rekonstruere denne båttypen fikk jeg fra Riska, forteller Rossavik. – I middelalderen var gården Riska eid av datidens maktelite, Fru Inger fra Austrått. Gården Riska hadde den gang som i dag meget gode avlinger. En tønne korn sådd ga 10 tønner tilbake. Dette var meget bra, og gården måtte betale dobbelt så mye skatt som andre gårder på grunn av de gode avlingene. Riskagården gikk rundt 1750 til anskaffelse av en vengbåt som ga dem mulighet til å dra lengre ut på fiske, sier Rossavik, som kan opplyse at hans bestemor kommer fra Riskagården.
Skyssbåter
Vengbåtene var skyssbåter for embetsmenn, geistlige og annet fintfolk. Navnet "veng" henspeiler på en type kahytt som er montert akter på fartøyet. Vengbåtene var ofte mer forseggjort enn andre båter. De ble malt i ulike farger, og noen av dem ble utstyrt med spryd og gallionsfigurer. Vengen var opprinnelig en lav bygning som kun var beregnet å gi tak over soveplassene, men tidlig på 1800-tallet fikk disse små kahyttene større takhøyde og glugger med glass. Egil Rossavik har tatt et enda lengre skritt, og har installert både varmt og kaldt vann i fartøyet, samt et lite toalett.
– Det er soveplass til 4-5 personer ombord, men båten kan seiles med et mannskap på 1-2 personer. Det ideelle er nok et mannskap på 5-6 personer, forklarer båteieren.
Silkeseil
Båtbyggeren Einar Borgsfjord er en av de beste båtbyggerne i landet. Museet i Sør-Trøndelag har spesialisert seg på å bygge tradisjonsbåter. De tar seg av alt fra trevirke til seil og gjennomføringen av det hele.
Frode Bjuro har sydd de to seilene som følger med farkosten. Det ene er et silkeseil til søndagsbruk, mens det andre er et duradonseil i kunstfiber til hverdagsbruk. Seilene måler 55 kvadratmeter + toppseilene. Bruken av silke i seil var slett ikke uvanlig i middelalderen, men det er mer sannsynlig at man anvendte lin eller ull i råseilene. En ting er iallefall sikkert: Seilene gjør jobben sin!
– Vi seilte båten ned fra Trøndelag til Hommersåk etter påske, og på Sletta kom vi opp i 11,7 knop, forteller Rossavik, som legger til at det blåste kuling på det aktuelle stedet. Vengbåten kan selvsagt også drives fremover med håndemakt, men da blir hastigheten ikke fullt så imponerende.
– Voksne folk kan ro den i 3 knop. Det er seks årer, så det bør være seks eller tolv mann ved årene, smiler skipperen.
40 trær
Det gikk med 40 trær til den 44 fot lange konstruksjonen. Tre tonn bly danner ballasten som skal holde fartøyet stabil i sjøen. Båten er klinkerbygd etter gammel tradisjon. Og sikkerhetssystemet er ganske heftig, med pumper og det hele. Forliset med "Dragens Vinge" har gitt viktig lærdom i så måte.
Under Riskadagene blir det offisiell dåp av denne særegne farkosten, som skal få navnet Riskabuen. Noen champagne med tilhørende flaskeknusing blir det ikke snakk om.
– I gamle dager brukte man mjød når man døpte båter. Mjøden helles over skroget, forteller Rossavik. Viktige stikkord i denne sammenhengen er horn fra villsau og hjemmelaget øl. Kona Wenche Svingen får æren av å gjennomføre selve dåpshandlingen. Og når det formelle er unnagjort, inviteres folk ombord.
– De som vil kan komme ombord og kikke på fartøyet. Dersom noen er interessert, kan vi også samle sammen et lag av roere og ta en tur ut på fjorden, lover båteieren. Han understreker at det ikke er tillatt å drive med passasjertransport i båten. Alle som kommer ombord er derfor å betrakte som mannskap, og blir følgelig satt i arbeid.
– Jeg kan godt ta med skoleklasser på tur, men da må ungene være med og trekke tau og ro båten. Det er nok tauverk ombord, så det er alltid noe å gjøre, smiler han.
Tom Gaudland